Podkast Ruspasient drives av Merethe Rabben, som er tidligere barnevernsbarn og rusavhengig. Målet med podkasten, er å spre viktig og korrekt informasjon angående rus og psykisk helse, gjennom å dele ærlige og ekte historier fra andre mennesker, som har hatt eller fortsatt har, en utfordring med selvmedisinering, og forskjellige diagnoser. Podkasten ønsker å minske fordommene, og øke kunnskapen om rus, i samfunnet. Episodene kan også være til god hjelp for studenter og fagpersoner, som jobber med rusproblematikk. Merethe ønsker også å rette fokus mot Erfaringskonsulenten sin rolle.
I episode 38 møter du Anette U. Anette har hatt en barndom som de færreste av oss kan forestille oss. En oppvekst preget av grov fysisk og psykisk vold, utenforskap i egen familie, ensomhet og ord som ingen barn skal måtte høre: «Du skulle aldri vært født. Du har ingen betydning.» Det er en historie om vold som gjentar seg, igjen og igjen. Om slag og spark som aldri ser ut til å ta slutt. Men også om små glimt av håp. Anette blir selv mamma, og gjør alt hun kan for å gi barna sine en annen oppvekst. Hun står alene med et enormt ansvar, samtidig som hun utsettes for så alvorlig vold at hun må gjennom operasjoner og rekonstruksjon. Dette er Anettes historie. Hun deler den i håp om at åpenhet kan gi andre mot til å skrive: «Jeg kan kjenne meg igjen», og at mennesker som kjenner seg igjen, skal føle seg litt mindre alene. Du finner Anette på TikTok under Me, Myself and I 85 eller Anette U. Tusen takk, Anette, for at du valgte å dele historien din med meg og lytterne. Din åpenhet kan bety mer for andre enn du kanskje noen gang får vite.
Det skulle ta 8 år før jeg endelig følte at jeg kom hjem, i meg selv, og til en jobb jeg har vært ment å gjøre. På bildet står jeg med avgangs rosen min i hånda 💖 Det er lenge siden forrige episode, faktisk helt siden februar. I denne episoden deler jeg hva som har skjedd den siste tiden, og hvorfor dette har vært en av de viktigste periodene i livet mitt. Dette er den første episoden jeg spiller inn som utdannet erfaringskonsulent. Det har tatt åtte lange år før jeg kjenner at jeg har kommet hjem, både i meg selv og i arbeidslivet. Jeg kunne aldri gått tilbake til et yrke jeg ikke brenner for. Å bruke store deler av livet på noe som ikke gir mening, sliter på sjelen. Jeg lever fortsatt i recovery, og erfaringene mine gir meg verdifulle refleksjoner med hvordan jeg møter mennesker og situasjoner i hverdagen. Jeg deler også hvorfor jeg mener flere erfaringskonsulenter i barnevernsinstitusjoner kunne styrket tilbudet til ungdom med sammensatte utfordringer, som rus, traumer og psykiske lidelser. Riktig kompetanse må være der når mennesker med komplekse behov skal møtes. Systemet sier at den beste måten å hjelpe ungdommer med utfordringer , er voksne med høy utdannelse, bachelorgrad og/eller master. Jeg sier at den beste måten å hjelpe ungdommer i rus, er en mer sammensatt gruppe, hvor det er mer erfaringsbasert kunnskap, ikke kun 2-3 personer i ansatt gruppa, men 50-50. Jeg snakker også om NAV, et system jeg har vært inn og ut av i mange år. Hvordan er det å være svingdørsbruker? Hvordan lærer man seg systemet? Hvilke muligheter finnes, og hvordan kommer man seg videre når man sitter med stor gjeld etter mange år med rus og ubetalte regninger? Jeg snakker også om betydningen av gode saksbehandlere i NAV , mennesker som ser deg, tror på deg og er villige til å kjempe sammen med deg. Jeg forteller om praksisperioden min på barnevernsinstitusjon, hva som skjedde i etterkant, og hvordan ett eneste ord «ja» kan forandre retningen på et menneskes liv. 12.mai 2026, er en dato jeg aldri kommer til å glemme. For meg ble dette en dag med stor glede og mye JA, da jeg ledet et prosjekt i samarbeid med KBT fagskole, Erfaringsbasen og Huset Trondheim, hvor målet var å sette sammen en 2 timers lang avslutning for Erfaringskonsulentstudente 2026, det ble et travelt, men spennende prosjekt, og vi fikk en heidundrende avslutning 💖 Du får høre historien om hvordan jeg havnet på HUSET Trondheim, hvordan ting plutselig begynte å skje slag i slag, og hvorfor besøket fra INP (Industri og næringsparti), ga meg håp om at slike møteplasser blir sett som viktige. Til slutt deler jeg noen tanker om livet, recovery og håp. Om å holde ut, selv når ingenting ser ut til å gå riktig vei. For du vet aldri hva som venter rundt neste sving. Noen ganger åpner dører seg når du minst forventer det, men ofte først etter at du har kjempet lenge, og jobbet mye med deg selv. Jeg hadde aldri trodd at denne podkasten skulle åpne de dørene den har gjort. Likevel står jeg her i dag og ser tilbake på en reise som viser at håp ikke bare er et ord, det kan bli til noen man tydelig kan se, når drømmer blir virkelig. I recovery må man ha tålmodighet, tåle og bli skuffet, ha krefter til å kjempe for det man ønsker, men mest av alt, så må man omringe seg med mennesker som tror på deg, ser deg og løfter deg opp.
Oppvekst i skyggen av løgn I episode 36 av Ruspasient har jeg besøk av Lasse. Vi ble kjent da jeg startet opp igjen på erfaringskonsulentutdanningen etter noen år i permisjon. Første skoledag satt det en mann i klasserommet med lange, lange dreads , og jeg husker at jeg tenkte: wow, for et hår! Med tiden ble jeg bedre kjent med Lasse, og bak de karakteristiske dreadene fant jeg et varmt, omgjengelig og trygt menneske. De som slipper inn i Lasses indre sirkel, får en lojal venn for livet. Jeg er overbevist om at han kommer til å bli en svært god erfaringskonsulent , og jeg håper han finner en arbeidsplass som virkelig ser og bruker kompetansen hans. I denne episoden forteller Lasse om barndommen sin. Han vokste opp med en mor som fortalte ham at han var alvorlig syk. Han ble sendt til lege gang på gang, gjennom utallige undersøkelser. Moren hevdet også at de andre barna hennes var svært syke. Dette pågikk i mange år. Barna ble utsatt for medisinsk mishandling. Lasse levde i troen på at han skulle dø. Etter hvert begynte han å ane at noe ikke stemte. Det som skulle være omsorg , den beskyttende forelderen , viste seg å romme noe helt annet. I dag kalles denne formen for overgrep ofte Munchausen by proxy (medisinsk barnemishandling). Konsekvensene ble enorme. Lasse utviklet store psykiske utfordringer. Han hadde perioder hvor han ikke ønsket å leve. Han måtte vitne mot sin egen mor i retten. Han måtte bygge livet sitt opp igjen fra grunnen av. Dette er en historie om identitet, sannhet og eksistens. Hva skjer med kropp og psyke når du i mange år har trodd på en sannhet , som senere viser seg å være en brutal løgn? Hva gjør det med grunnmuren i et menneske? Og hvordan finner man veien tilbake til livet etter å ha levd i en konstruert sykdomshistorie? Tusen takk, Lasse, for at du deler denne sterke historien med meg , og med alle lytterne ♥️
Jeg har laget en episode om mine første arbeidsforhold, om veien videre etter barnevernsinstitusjonen i Arendal. Jeg gikk noen år på skole, ble lærling, og jobbet innen hotell- og servitørfaget, og i ferskvaredisk. Jeg opplevde mye i den tiden, ting som var tungt å bære for en så ung person. Erfaringene fra den perioden har satt spor, og mye av det jeg opplevde, bærer jeg fortsatt som en del av skammen min. Skammen over å være menneske , og samtidig det som i dag har gjort meg til den jeg er. Når jeg ser tilbake nå, har jeg reflektert over at mange av de uheldige episodene også ble forsterket i nervesystemet mitt, fordi hjernen min rett og slett ikke var 100 % rusfri. Jeg var ikke regulert, og jeg tok valg på enkelte arbeidsplasser som kanskje ikke var helt vanlige eller forståelige for andre. Men det var slik hjernen min fungerte da, overlevelsesstyrt, sliten og full av uro. I dag forstår jeg mye mer. Og selv om det er vondt å se tilbake, så prøver jeg å møte den versjonen av meg med forståelse i stedet for skam, men, det er vanskelig, som kanskje mange vet, fordi dere selv kjenner på det. Fra servitørlæring på Dråpen Solsiden i Trondheim (lagt ned), til Clarion Tyholmen Arendal, til Sjøloftet Arendal til Tavern Restaurant Sverresborg (lagt ned). Jeg velger å snakke ut om skammen fordi den, hvis den får bli uuttalt, setter seg som spenning i kroppen og blir en del av nervesystemet. For meg handler dette om å ta tilbake eierskapet til historien, å bruke erfaring som innsikt, ikke som identitet. Vil du følge meg i hverdagen? Da finner du meg her: Instagram: Ruspasient i endring Eller andre some kanaler med samme navn 😊
I denne episoden løfter vi brukerstemmen til himmels!!! 🙌 Et av mine kall i livet er å løfte brukerstemmen, ikke som et ekko i bakgrunnen, men som en kraft for ekte endring. Jeg tror på verdien av erfaringskompetanse, og på hvor mye vi kan få til når vi setter sammen fagkunnskap og levd erfaring. For vi trenger begge: fagpersonen som kan systemet, og erfaringskonsulenten som kjenner hvordan det føles. Sammen kan vi skape bedre team, som ser hele mennesket, og gir pasientene våre og pårørende, den hjelpen de virkelig trenger. Med meg i denne episoden, har jeg Lasse og Tine, to tidligere pasienter/elever fra Tyrili, som etter lengre opphold som pasient, begynte på veien som Erfaringskonsulent. Den tilhørigheten og mestringen, banet vei for videre skole, og i dag er de begge utdannet vernepleier, med egenerfaring. Dette skriver de om seg selv: Lasse N Aklidou. Vernepleier og kognitiv terapeut. Jobbet i rus og psykiatrifeltet i litt over 20 år. Har flere år bak seg som rusavhengig. Har vært innlagt ved Tyrilistiftelsen på 80- 90-tallet. Tine sin beskrivelse av Lasse: Engasjert, omsorgsfull, kvikk i replikken og alltid en morsom kommentar på lur. Akkurat blitt bestefar. Men i mine øyne har han alltid vært en. Han er tross alt 10 år eldre en meg 😅 Tine Ledang, Vernepleier. Skal nå ta videreutdanning innen rus og psykiatri. Har også vært innlagt i Tyrilistiftelsen. Siste gang i 2009. Jobbet i rus og psykiatrifeltet siden 2013. Vlogger aktivt på egen snapkanal. Kaller snappingen for 40-års krisen sin. Der deler hun mest hverdagslige ting, men av og til også tema. Lasse sin beskrivelse av Tine: Tine er brennende engasjert. Rolig og pliktoppfyllende. Hun evner stor ro i krevende situasjoner og er genuint opptatt av at andre skal ha det bra. Har stor kjærlighet for sin familie. Hun er 10 år yngre enn meg, så hun har en liten vei å gå. Hun er en av mine, og av oss tre i denne familien er hun ikke størst, men mellomst. Dritten i midten 😅 Merethe sin beskrivelse av disse to: Lasse og Tine er to mennesker som man fort kan se og merke, har et utrolig sterkt og ekte vennskapsforhold. Begge to har en ro og noe ekte ved seg, som gjør at man føler seg trygg ganske fort. De er godt reflekterte mennesker, som virkelig holder fakkelen for oss Erfaringskonsulenter som kommer bak. Vi kan lære masse av disse to, og jeg er veldig glad jeg fant noen som ønsker å løfte brukerstemmen sammen med meg. Lasse og Tine er vel også merkevaren på at man kan beholde både humor og galgenhumor gjennom hverdagen, etter et levd liv, og man får fylt opp latterkula ganske så godt i nærheten av pompel og pilt! Evig takknemlig for denne episoden med dere, gleder meg til fortsettelsen!
I denne episoden tar jeg opp et vanskelig, men utrolig viktig tema, arvesynden og familiehemmeligheter. Vi bærer alle med oss mer enn vi kanskje er klar over, mønstre, sår og usagte historier som har gått i arv gjennom generasjoner. Når hemmeligheter får leve i stillhet, former de ofte hvordan vi ser på oss selv, hvordan vi handler, og hvordan vi bygger relasjoner. Denne episoden er laget med tanke på den forrige, der jeg snakket om hvordan det er å vokse opp som barn utsatt for psykisk vold, og hva det gjør med deg som menneske. Kanskje noen foreldre hørte den episoden og kjente at det ble vanskelig og sårt. Derfor ønsket jeg å dedikere en egen episode til foreldre som bærer med seg mønstre, enten de er klar over det eller ikke, eller de vet men synes det er vanskelig å endre. Det er viktig å si at dette ikke handler om å peke finger eller skape skyld, det handler om å forstå hvorfor livet noen ganger blir som det blir, og hvordan mønstre kan gå i arv uten at vi egentlig ønsker det. Først når vi våger å snakke sant om dette, kan vi også begynne å skape en ny vei. Dette er en av de siste solo episodene jeg lager om psykisk vold på en stund. Det går en rød tråd gjennom episode 30, 31 og 32, og for å få helheten og en dypere forståelse, anbefaler jeg å høre både denne og de andre episodene i rekken. Sammen gir de et tydelig bilde av hvordan mønstre og hemmeligheter veves inn i livene våre, og hvordan vi kan velge å bryte dem. Om du vil lese mer om meg, finner du hjemmesiden min på: meretherabben.com Den er under redigering nå, i forhold til tjeneste jeg tilbyr, men du er velkommen inn. Ønsker du kontakt med Erfaringsbasen, så finner du oss på Facebook, under: Erfaringsbasen
“Det du ikke snakker om, forsvinner ikke. Det setter seg i kroppen.” I denne episoden snakker jeg om hvordan psykisk vold i barndom og oppvekst kan forme hele livsløpet. Psykisk vold etterlater seg usynlige arr – ikke bare i tankene, men i kroppen, nervesystemet og i måten vi forholder oss til oss selv og andre. Forskning på traumer, blant annet av lege og forfatter Gabor Maté, viser at uforløste traumer ofte kommer til uttrykk som rusavhengighet, angst, depresjon eller kroniske smerter. Kroppen husker det hodet prøver å glemme. Når følelser og erfaringer ikke får plass i ord, finner de andre veier ut – ofte i form av selvdestruktiv atferd. Jeg deler også min egen erfaring med hvordan psykisk vold og utrygghet i barndommen ble en døråpner til rus, og hvordan tausheten rundt smerten gjorde alt verre. For det vi ikke snakker om, det vi ikke setter lys på, fortsetter å leve sitt eget liv i oss. Denne episoden er både personlig og universell: om hvordan barndommens usynlige sår kan bli til voksenlivets synlige kamper – men også om håpet i å begynne å snakke, søke hjelp, og bryte mønstre. Heling starter med å tørre å se sannheten i øynene. Har du blitt utsatt for psykisk vold? Besøk: meretherabben.com - for gratis refleksjonsark og verktøy ♥️
Lanserings episode! 🌸🌸 Velkommen til episode 30! 🥳 I denne episoden, så intervjuer jeg lege Marte Roa Syvertsen, som har en doktorgrad i nevrologi. Vi snakker om 5 forskjellige tema innenfor Nevrologi: psykisk vold, avhengighet, gener, ADHD og vaner. Her er det bare å holde tunga rett i munnen, blir mye fagspråk, men også en veldig kunnskapsrik episode, som de fleste burde få med seg, som har interesse for rus og psykisk helse. Enn at vi fokuserer så lite på hjernen, når det kommer til rusbehandling, barnevernsinstitusjoner etc! Hadde vi hatt mer fokus på dette, så ville behandlingsforløp sett helt annerledes ut! Jeg takker Marte for at hun ville dele alt dette på denne podkasten 🌸 Marte kan dere finne på Instagram: Marte Roa Syvertsen Lansering 💖 Dette var ikke planlagt, tro det eller ei! Men tenk så godt dette passer sammen! Jeg har lenge jobbet med en 30 dagers healing journey, for deg som har blitt utsatt for psykisk vold. Jeg har lagt mitt hjerte og min sjel i dette, og den er skrevet basert på egne erfaringer. Det at jeg skulle bli ferdig med dette prosjektet, samtidig som jeg intervjuet Marte, det var bare flaks, men også veldig meant to be, tror ikke du også det? 😃 Episode 30, en «rund dag» episode, en episode med psykisk vold, samt et verktøy til dere som har blitt utsatt for psykisk vold. Episode 30 ble bare fantastisk! 🧠❤️🩹✨🙌 Link til healing journey og mine fremtidige digitale verktøy, finner dere her: Linktr.ee/meretherabben #podkast #trondheim #norge #podkaster #ruspasient #rus #avhengighet #addict #hjernen #nervologi #gener #adhd #vaner #frontallappen #hjernehelse #phd #lege #ntnu
*** OBS: Episoden er trekt tilbake, grunnet redigering av personvern. Episoden blir lagt ut på nytt, fortløpende*** Velkommen til episode 29- mitt første svangerskap og min tid i Ressursteam
Episode 28 er nok en gang en solo episode med meg, og denne gangen forteller jeg om noe sårt og veldig vanskelig, vi skal gå tilbake til en svært vanskelig periode i livet mitt, og jeg kjente gjennom episoden, at jeg ble satt tilbake og trigget. Når man har opplevd systemet på sitt verste som ungdom, så går varsellampen i hjernen av på det sterkeste, når man vet at man nok en gang skal under det samme systemet, altså barnevernet, men at det denne gangen, beklagelig nok, var med mitt eget barn. Hvorfor ble livet slik, at når jeg, tidligere rusavhengig og LAR mamma, blir gravid, så ringer også de sterkeste varsellampene hos systemet. Hvorfor må jeg belastes med fortiden, når jeg skal bringe et barn inn i verden? Her er det også mange sterke meninger, rundt akkurat dette temaet, og hvordan slike som meg, med en graviditet, burde bli behandlet, og hvilke tiltak som bør settes inn. Gjerne ta med dere, at gjennom hele mitt første svangerskap, så var jeg re traumatisert, samt at jeg hadde forhøyet kortisol og adrenalin, noe som gjorde at jeg ikke fikk til å ta imot all kommunikasjon fra de forskjellige tilbudene, samt prosessere ting, på en riktig måte. Men, dette burde systemet ha vært klar over, og jobbet med meg, på en annen måte. Barnevernet satte dype, stygge spor i meg, da jeg var ungdom, noe som gjorde at jeg ikke hadde tillit til de, i møte med mitt første barn. Noen kan se på dette som et fint tilbud, men for meg et mareritt, og ansatte re traumatiserte meg mer, uten at de var klar over dette selv. Min første graviditet var ingen god opplevelse, jeg følte meg ikke trygg eller ivaretatt, jeg ble ikke møtt der jeg trengte å bli møtt.
I episode 27, har jeg for første gang ingen gjest. Jeg syntes det var på tide med en ny episode ganske kjapt, da forrige episode kom ut i slutten av desember, veldig lenge siden! Grunnen til den lange pausen er jo mine 2 små barn, som krever tid og kjærlighet, samt at minstemann ikke er i barnehagen før i august. Temaet til denne episoden kom til meg, da jeg i skrivende stund, sitter og skal formulere et brev til en ansvarsgruppe, til en ungdom på barnevernsinstitusjon. De ønsker en Erfaringskonsulent sine tanker, rundt det at ungdommen skal skrives ut til sommeren, da hun fyller 18 år. Jeg bruker så klart mine egne erfaringer, når jeg skriver denne mailen, og husker godt hva jeg tenkte og følte, da jeg skulle skrives ut fra barnevernsinstitusjon, for mange år tilbake. Dette er et scenario som er vanskelig å sette seg inn i, om man ikke har vært der selv.Jeg forteller litt om mitt eget vendepunkt, hva jeg tror er grunnen til at jeg har vært rusfri de siste årene, og hva som er best å gjøre i starten av livet i recovery.
Episode 26 er en informasjons episode om det nye laverskeltilbudet som er blitt startet i Trondheim, derfor har jeg med meg 2 gjester denne gangen. Gjestene er My, som dere møtte i episode 24, og Janne, som da er leder for Erfaringsbasen. Både My og Janne har offentlige kontoer, og den plattformen de er mest aktive på er da Snapchat. My sin snapchat konto: Myptranaas Janne sin snapchat: Janne26 Erfaringsbasen har fått sin egen Facebook side, som da er: Erfaringsbasen. Vi skal også inn på andre plattformer når det nye året kommer, samt en hjemmeside.
Hei, kjære lytter. Her kommer en liten julefortelling fra meg, hold ut med meg, da jeg aldri klarer å lese denne historien, uten å gråte. Jeg synes denne historien er så trist, og for meg kan den minne om en tid, da jula var ekstrem tung og vanskelig. Jeg føler på mange måter, at denne fortelling, representerer mye av det å være langt nede på rang stigen, i et samfunn med mye penger. Denne historien får fram hvordan det er å stå på utsiden, å se inn, se inn til nye man kun kan drømme om, se inn til andre mennesker, som har det varmt og godt, og som spiser god mat i hyggelig selskap, mens man selv, står der helt alene, i kulda, mens ensomheten trenger seg på. Og, kanskje derfor gråter jeg også så mye, når jeg leser denne historien, fordi den røre ved noe som en gang var sant, og som er en virkelighet for veldig mange mennesker, i dag. God førjul, du skal vite at jeg tenker på deg, du der ute, som går i kulda, med tynne og slite klær. Du der ute, som lengter etter en varm og trygg stue, hvor du kan føle på omsorg, og mennesker som er gla i deg.
Episode 24 er My Pamela Tranaas sin hjerteskjærende historie. Livet hennes får en vond start når hun går på barneskolen, med seksuelt overgrep fra en nabo, som også var en bekjent av hennes mor, samt far til 2 av hennes venninner. Mor til My tar et valg og bestemmer at dette ikke skal prates om, noe som får store konsekvenser for hennes psykiske helse videre i livet. My tar oss gjennom år med ensomhet, som fører til et nettverk med mennesker som hun ikke burde hatt i livet sitt, da hun har 2 små barn hjemme hos seg, som går i barnehagen. My fyller leiligheten med mennesker som har en rusproblematikk, men, hun ruset seg ikke selv, hun ville bare ha selskap. Livet fortsetter med konsekvenser av hennes valg, og fører hun videre inn i livet med et eget rusproblem, og flere seksuelle overgrep. En kveld står My ved Nidelva i Trondheim, der tar hun farvel med sine barn, hvor hun kan se huset de bor i fra der hun står, hun vet de har det bra, da mor til My har tatt over omsorgen, hun tar også farvel med livet sitt.
Lisa kjemper desperat for å få hjelp til sønnens psykiatriske diagnoser, men, dessverre ruser han seg, eller, selvmedisinerer seg, som vi burde kalle det. Dette gjør at de møter stengte dører i hjelpeapparatet, og ingen ønsker å henvise han videre, fordi han faller mellom to stoler. Systemet har gitt han opp, mor vet ikke lengre hvor hun kan snu seg, slik at sønnen har en sjanse for å overleve de alvorlige rus episodene han utsetter seg selv for.
Håkon var 14 år da han ble sprøytenarkoman og blandingsmisbruker. I dag er han 17 år, men sliter fortsatt med konsekvensene av at systemet har feilet han, samt at de fortsetter å gi feil behandling per dags dato. Håkon forteller sin rushistorie, samt barnevernshistorie, hvor vi fanger opp feilene som ansatte gjør, hvor de legger mer til rette for at han klarte å ruse seg, enn at de jobbet for å holde han rusfri. Store og alvorlige feil blir gjort i saken hans, og han poengterer at han hadde stort utbytte av et langtidsopphold på en barnevernsinstitusjon, hvor mange av de som jobbet der, selv hadde bodd på institusjonen tidligere. Vi er begge sterkt enige i at en behandling fungerer best med Erfaringskonsulenter på laget. Vi håper at hans historie gjør inntrykk på de som jobber med ungdom med rusproblematikk, og at man kan prøve å forstå hvor feilen ligger, og hvilke andre ressurser man kan trekke inn, for at ungdommen skal ha best sjanse for å komme seg ut av et liv i rus. Mer om Håkon kan dere lese her: «Kristian» (15) har satt tre overdoser på ett år. Men i Trøndelag finnes ikke hjelpen han trenger - trdby.adressa.no Narkomane «Kristian» (15) vil ha hjelp i Trøndelag - nå sendes han til behandling 50 mil unna - trdby.adressa.no
Episode 21 er Berit sin episode. Berit er en sprudlende dame på 47 år fra Drammen, og mamma til Chris, hennes voksne sønn. Berit er en utrolig dyktig kunstner, og jobber med å male bilder på bestilling, samtidig som hun er pådriveren og stifteren for foreningen Fotspora. Hun tar oss med til barndoms og ungdomsårene, hvor hun følte seg ensom og forlatt. Berit vokste opp med en mor som var alkoholiker. Berit ble seksuelt misbrukt som ung, og dette blir da en traume som hun tungt bærer med seg, mens hun vokser opp. Vi får også høre om da hun reiste til Miami, ble sammen med en kjendis, og levde livet som en rik, vakker og ung kvinne. Det var ikke før Berit ble godt voksen, at hun skjønte at hun muligens hadde diagnosen ADHD. Hun kjemper for å rette opp i livet sitt, men da hun kommer inn på en behandlingsplass i Norge, blir hun bare mer frustrert enn frisk, hun skjønner ikke hvorfor ingen kan hjelpe henne med traumene hennes, hun føler at ingen forstår, og hun må møter mye motgang og avvisning på de spørsmålene hun stiller, angående hvordan systemet for rusavhengige er bygd opp. Denne kampen blir grunnmuren for foreningen fotspora, som hun i dag jobber med å få på plass som et lavterskeltilbud. Hennes største ønske er en utryksfestival, hvor man kan prate åpent om traumer, og andre ting som er vond og vanskelig.
Yvonne på 36 år, og som har bosted i Larvik, deler i episode 20, sin rushistorie. Yvonne sleit med å finne tilhørighet i barndommen, og hun flyttet mye. Alt startet først med en dyp depresjon i tidlig barneår, og videre til selvskading og selvmordstanker. Allerede da hun var 12 år, var kontrastene i livet store. Hun gikk fra å leke med barbie dukker på dagtid, til å snike seg ut å drikke hjemmebrent på kveldstid. Da ungdomsårene kom, ble hun satt på tvangsvedtak og sendt på ungdomsinstitusjon. "Institusjonen var kun en oppbevaringsplass for meg, og de andre som var der", forteller Yvonne. Rus livet fortsatte og eskalerte fra drikking og hasj, til store doser med amfetamin. Yvonne ble tidlig gravid, og sluttet med alt, bortsett fra hasjen. fordi hun hadde store problemer med å få sove på kveldstid, spurte hun legen om hun kunne få noen medisiner til søvn, slik at hun kunne slutte med å røyke hasj, mens hun gikk gravid, men legen svarte nei. "Da blir det som det blir", hadde Yvonne svart legen, da hun så på dette som å ikke få hjelp til noe som var veldig viktig for henne der og da. 2 dager senere blir Yvonne hentet av barnevernet og politiet, og nok en gang satt på tvang. Systemet håndterte svangerskapet hennes på en forferdelig måte, som endte i en brutal abort, og som Yvonne sleit med i mange år, i etterkant. En ny traume hadde blitt til, et nytt sår måtte bearbeides, og dermed eskalerte rusavhengigheten enda mer. Yvonne deler videre om dette såret som aldri helt vil gro, og hvordan livet ble videre, etter denne opplevelsen. Hun deler også om tankene rundt det å være gravid den gangen, og ikke være helt klar for å bli mamma, fordi hun var så forelsket i rusen. Videre deler vi om hvordan systemet er mot de som får barn, og har sykdommen rusavhengighet, samt at vi prater om et veldig vondt tema, hvor en mor velger rus foran sitt barn.
«Det verste som har hendt meg, førte til det beste som har skjedd meg. Selv om livet fortsatt er tøft, så fikk hendelsen meg i alle fall ut av rusen» Tung rus og kriminalitet preget livet til brumunddølen Odd Asbjørn Pedersen i mange år. Men et brutalt knivangrep han så vidt overlevde snudde om på tilværelsen hans. «De verste opplevelsene i livet kan brukes til noe positivt, hvis vi har de rette verktøyene i den mentale verktøykassen», sier Odd Asbjørn. Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde meg rusfri når «livet skjer» og jeg tror svaret ligger i den mentale jobben jeg har gjort de siste 4 årene. Den er ærlig, grundig og pågående. Det er ferskvare. Du må jobbe med deg selv hver dag. Traumene og skadene etter knivangrepet må han leve med. PTSD (posttraumatisk stresslidelse), nervesmerter, utmattelse og utlagt tarm gjør at livet aldri blir det samme. Angsten ble ikke bedre da politiet ved en feil slapp knivstikkeren ut av varetekt. Drevet av hat mot gjerningsmannen bestemte Odd Asbjørn seg for å lære å gå igjen, han skulle ta hevn. Etter hvert innså han at hatet som drev ham kostet de nærmeste rundt ham mye. Odd Asbjørn bestemte seg for å roe ned situasjonen og å tilgi gjerningsmannen. Det ble et vendepunkt. Gradvis gikk det opp for Odd Asbjørn at han måtte tilgi for å få det bra med seg selv igjen. Han har skrevet et brev til gjerningsmannen, som ble dømt til seks års fengsel for drapsforsøk. Han har ikke sendt det ennå. Gjennom podcasten ODD-POD, og for 12 000 følgere på TikTok, deler han usminket og ærlig sine innerste tanker om knivstikkingen, kampen for å komme ut av rusen, kriminalitet og livet etter. Sammen med Kjell Torstein Hagen og flere samarbeidspartnere, er de i gang med å arrangere «Bli sett konferansen» på Storefjell 30. oktober, og sammen ønsker de å sette søkelys på mobbing, utenforskap, skolefravær og rus. De har invitert flere politikere, og håper mange vil ta turen innom. Du finner Odd Asbjørn her: https://linktr.ee/oddpod1977 Bli Sett-Norge: https://www.facebook.com/BSNorge Rus&samfunn https://www.rus.no/aktuelt/det-verste-som-har-hendt-meg-forte-til-det-beste-som-har-skjedd-meg
