Optimisten, Pessimisten & Realisten

Supertuesday – og denne gangen handler det om et mellomvalg som blir stadig vanskeligere å avfeie som bare et mellomvalg. Donald Trump er ikke selv på stemmeseddelen, men oppfører seg som om svært mye står på spill. Vi ser nærmere på presidentens kamp mot poststemmer, Høyesteretts ferske inngripen og Brett Kavanaughs interessante signaler om at den juridiske striden ikke nødvendigvis er over. Og vi spør: Prøver Trump først og fremst å vinne valget – eller prøver han å sikre sin egen makt også etter valget? For kontroll over Kongressen handler om mer enn republikanske og demokratiske mandater. Et godt mellomvalg kan holde Trump unna den klassiske lame-duck-fellen, styrke disiplinen i Det republikanske partiet og gjøre lojalitet til en stadig viktigere politisk valuta. Vi diskuterer også hvor grensene går når presidentmakt, benådninger, delstatslover og institusjoner møtes. Så tar vi temperaturen på selve valgkampen. Demokratene har fått oppmuntrende målinger på steder de må være konkurransedyktige dersom Senatet skal kunne skifte side. Texas har plutselig blitt interessant, Sherrod Brown gjør Ohio til en reell kamp, og kampen om Kongressen går inn i høsten med langt mer spenning enn Republikanerne kunne ønsket seg. Til slutt: kunstig intelligens. Trump har kastet seg inn i AI-debatten og advarer mot regulering som kan svekke USA i konkurransen med Kina. Men den politiske virkeligheten er mer komplisert. Amerikanerne er blitt betydelig mer bekymret for AI, datasentre gjør konflikten om strømpriser og miljø konkret – og i Kongressen er det langt fra sikkert at republikanerne følger presidentens linje. Er AI-regulering et spørsmål om sikkerhet, arbeidsplasser og amerikansk konkurransekraft? Et nytt område for lobbyisme og politiske penger? Eller enda en front i den stadig større strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina? Poststemmer, Høyesterett, mellomvalg, lojalitetstester, AI, Kina – og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvor går grensene for Donald Trumps politiske makt, og hvem er fortsatt villige til å håndheve dem? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skjer når aktører som tidligere sto i utkanten, plutselig befinner seg nær sentrum – og når makt i økende grad handler om evnen til å kontrollere eller blokkere strategiske flaskehalser? Vi begynner i Sverige, der valget etterlater et politisk landskap som fortsatt er i bevegelse. Etter fire år med Ulf Kristersson som statsminister og Sverigedemokraterna som avgjørende parlamentarisk støtte, handler svensk politikk ikke lenger bare om den tradisjonelle høyre–venstre-aksen. Det store spørsmålet er hva som har skjedd med selve sentrum i svensk politikk. Har SD blitt en normal del av maktsystemet – også dersom partiet svekkes? Og hva betyr det for kriminalpolitikken, velferdsstaten, innvandringsdebatten og forestillingen om svensk identitet? Så går turen til AI-kappløpet. Jo mer autonome og kapable systemene blir, desto vanskeligere blir et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvem kan faktisk stoppe dem dersom noe går galt? Teknologiselskapene bygger overvåkingssystemer, sikkerhetsmekanismer og ulike former for «kill switches», men noen universell nødbrems finnes ikke. Nå argumenterer Anthropic-sjef Dario Amodei også for at utviklingen ved AI-fronten bør gå saktere, slik at sikkerhetsarbeidet får en sjanse til å holde følge. Har vi bygget en bil som akselererer raskere enn vi klarer å konstruere bremsene? Til slutt drar vi til to smale sjøveier med enorm betydning for verdensøkonomien. Iran har lenge hatt evne til å true skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Samtidig har de Iran-allierte houthiene styrket sin strategiske posisjon ved Bab el-Mandeb og Rødehavet. Det betyr ikke at Teheran kontrollerer begge streder, men Iran og dets allierte har fått større mulighet til å legge press på trafikken gjennom to av verdens viktigste maritime flaskehalser. Det påvirker oljepriser, skipsfart, forsyningslinjer og Saudi-Arabias strategiske handlingsrom – og illustrerer samtidig kjernen i Irans asymmetriske maktstrategi. Man trenger ikke nødvendigvis å vinne en konvensjonell krig dersom man kan gjøre kostnaden ved motstanderens seier stadig høyere. Sverige, kunstig intelligens og Midtøsten ser ved første øyekast ut som tre helt forskjellige historier. Men alle handler til slutt om det samme: hvordan makt flyttes, normaliseres og utøves når de gamle spillereglene ikke lenger er like stabile. Optimisten, Pessimisten og Realisten diskuterer hvem som sitter nærmest rattet – og hvem som faktisk har tilgang til bremsen. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva visste Benjamin Netanyahu før 7. oktober – og når visste han det? En ny og svært alvorlig, men bestridt avsløring i Haaretz hevder at Netanyahu personlig mottok en advarsel fra De forente arabiske emiraters president Mohammed bin Zayed om at Hamas-leder Yahya Sinwar forberedte en større operasjon. Enda mer alvorlig: Israels daværende sikkerhetssjefer sier at de aldri fikk denne advarselen. Netanyahu avviser historien kategorisk. Hvis opplysningene kan dokumenteres, flyttes en del av diskusjonen om 7. oktober fra den allerede kjente etterretningssvikten til statsministerens eget kontor: Hva visste Netanyahu, hva gjorde han med informasjonen – og kan spørsmålet om en uavhengig granskningskommisjon bli avgjørende i israelsk politikk? Vi begynner imidlertid i Ukraina. Volodymyr Zelenskyj trenger våpen, luftvern og missiler – men også en langsiktig strategi for en krig der Kyiv ikke kan ta amerikansk støtte for gitt. Derfor ser vi nærmere på samarbeidet med Tyskland og det større spørsmålet: Klarer Europa å bygge den militære kapasiteten Ukraina trenger dersom Washington ikke lenger vil bære hovedbyrden? Så til Donald Trump, Canada og MAGA-humorens stadig mer uklare grense mot faktisk utenrikspolitikk. Trump har trappet opp handelskonflikten med Canada, truet Bombardier og publisert kart der det amerikanske flagget brer seg over Canada, Mexico, Grønland, Island og deler av Mellom-Amerika og Karibia. Når verdens mektigste president stadig spøker med grenser, territorier og andre lands suverenitet: Når bør resten av verden slutte å le? Og før alt dette: Pete Buttigieg og den falske bekymringsmeldingen som rammet familien hans, Tucker Carlsons siste utspill – og Donald Trumps nye valgkampidé: 5.000 dollar til amerikanerne dersom Republikanerne vinner mellomvalget. Til slutt gjør Optimisten det eneste naturlige: teller ned ti områder der Trump har mistet støtte. For dersom presidenten faktisk trenger velgerne i november – hvorfor oppfører han seg ikke mer som en president som trenger velgerne? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva er egentlig karakter? I drama er det ikke hva du sier om deg selv, men hva du gjør når du blir satt under press. I retorikken handler det om ethos: Hvem fremstår som troverdig når ordene møter virkeligheten? Og i politikken? Der kan karakter være forskjellen på en kandidat som bare følger partiet – og en som klarer å få velgerne til å følge seg. Det er utgangspunktet for denne Supertirsdag. For mellomvalget i 2026 ser ut til å bli mer karakterdrevet enn amerikanske valg har vært på lenge. Partiet på stemmeseddelen betyr selvfølgelig fortsatt enormt mye. Men i flere av de avgjørende løpene kan kandidatkvalitet, kulturell troverdighet, retoriske evner og personlig appell flytte resultatet flere prosentpoeng. Når begge partiene sliter med tilliten, kan det paradoksalt nok bli mer verdifullt å skille seg fra sitt eget parti. Texas, Iowa, Ohio og Michigan blir dermed ikke bare tester på den nasjonale politiske vinden, men på hvilke kandidater som faktisk klarer å ri den. Og så har vi Donald Trump, som satser på en velkjent valgkampstrategi: mer Trump. Vi ser på «More of Me»-strategien, Midterm Convention og hvorfor noen republikanske kandidater gjerne vil ha presidentens velgere – men ikke nødvendigvis presidenten selv stående ved siden av seg. Samtidig hardner kampen om spillereglene til. Det er strid om poststemmer, kongresskart og hvem som egentlig har myndighet til å bestemme hvordan amerikanske valg gjennomføres. I Missouri fikk Demokratene plutselig en bedre hånd etter en rettsavgjørelse om valgkartet – med det lille amerikanske forbeholdet: med mindre Høyesterett griper inn. Så hva har alt dette med Casablanca og Casino Royale å gjøre? «Choice under pressure.» Fra Rick Blaine til James Bond, fra diplomatiets superutøvere til kandidater i Iowa og Texas: Karakter blir først virkelig interessant når noe står på spill. Og i dette mellomvalget står det ganske mye på spill. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Fra Moskva og Kyiv til Sachsen-Anhalt og Hormuz: Kort episode, store spørsmål. Denne uken gir vi deg oversikten over tre av de viktigste politiske og geopolitiske narrativene akkurat nå – og hva du bør følge med på videre. Først Ukraina. Amerikanske utsendinger beveger seg mellom Moskva og Kyiv i et nytt forsøk på å få Russland og Ukraina nærmere reelle forhandlinger. Men er det faktisk bevegelse i posisjonene til Putin og Zelenskyj, eller bare enda en diplomatisk sondering? Vi ser på hva som står i veien for en avtale – fra territorium til sikkerhetsgarantier – og hva Trump-administrasjonen egentlig kan få til. Så Tyskland, hvor AfDs historiske valgresultat i Sachsen-Anhalt utfordrer hele logikken i den tyske «brannmuren». Det er én ting å isolere et ytterparti med 10–20 prosent av stemmene. Hva gjør man når oppslutningen nærmer seg 45 prosent? Og hva forteller resultatet om hvor tysk – og kanskje europeisk – politikk er på vei? Til slutt Iran. Etter perioder med dramatisk militær eskalering har krigen plutselig blitt stillere. Men betyr det de-eskalering, eller har partene bare funnet et midlertidig balansepunkt der alle trenger tid til å tenke, reparere og ruste? Dette er den korte episoden for deg som vil forstå ukens tre viktigste narrativer uten å bruke hele uka på å følge dem: Hva har skjedd, hvorfor betyr det noe – og hva bør vi følge med på nå? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kong Haralds gravferd blir en nasjonal markering – men også et ekstraordinært diplomatisk øyeblikk. Når kongelige, statsledere og politiske toppfigurer samles i Oslo, hva foregår egentlig i kulissene? Kan Norge bruke anledningen diplomatisk, og like interessant: Hvordan vil utenlandske ledere bruke besøket politisk selv? Så til USA, der en langt mer konfronterende kamp om makt og institusjoner utspiller seg. Forsvarsminister Pete Hegseth har ledet en omfattende utskiftning i toppen av det amerikanske forsvaret. Generaler, admiraler og sivile forsvarsledere er blitt avsatt, presset ut eller har forlatt sine stillinger. Presidentskifter fører alltid til politiske utskiftninger – men hva skjer når også den profesjonelle militære ledelsen endres i stort tempo? Vi spør om USA er på vei fra «US Forces» til «Trump Forces»: Hvor går grensen mellom presidentens legitime demokratiske kontroll over militæret og et forsvar der personlig og ideologisk lojalitet får stadig større betydning? Hva forteller Pete Hegseths vei til makten om Trump-administrasjonen? Og hva betyr utviklingen for Norge og andre NATO-land som er avhengige av å kunne stole på både amerikansk militær kapasitet, kommandostrukturer og rettslige vurderinger når krisen kommer? Det bringer oss til jussen. For hvem stopper presidentmakten når den møter Kongressen og domstolene? I striden om Trumps gigantiske ballroom ved Det hvite hus lot et knapt flertall i Høyesterett byggingen fortsette. Men sjefsjef John Roberts gikk sammen med domstolens liberale mindretall og argumenterte for at prosjektet sannsynligvis er ulovlig. Vi ser på hvorfor denne tilsynelatende pussige arkitekturstriden egentlig handler om noe langt større: hvem som kontrollerer statens eiendom, penger – og presidenten. Og kulturkrigen fortsetter i utdanningssystemet. Trump-administrasjonen vil bruke føderale skatteregler mot private skoler og universiteter som myndighetene mener diskriminerer gjennom rasebaserte opptaks- eller mangfoldsordninger. Er skattefritak blitt det neste store politiske våpenet mot amerikanske eliteinstitusjoner? Dessuten: En falsk nettside rundt Trumps midterm-konvent sender nysgjerrige besøkende til Epstein-filene. Texas-guvernør Greg Abbott møter den politiske virkeligheten bak USAs enorme datasenterboom. Og etter alt dette mener Gjermund – bemerkelsesverdig nok – at verden faktisk har hatt tre ganske gode uker. Mørkt, moro og må vite: Optimisten, Pessimisten og Realisten om diplomati, generaler, dommere og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvem bestemmer når institusjonene virkelig blir satt under press? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Her er en lengre Apple Podcasts-versjon, med Ane tydeligere solgt inn og «Obama is back – with a David» som dramaturgisk krok: Supertirsdag har fått SuperVikar – og ikke hvilken som helst vikar. Ane Svarstad Holme har svart belte i amerikansk valgkampnerderi, fra de store maktspørsmålene til de små historiene som plutselig forteller noe vesentlig om USA. Hun er Master of Trump mot verden Again, Facebook-fellesskapet der rundt 10.000 hyperinteresserte US-electionistas, politikknerder og forsvarere av satire følger amerikansk makt og valgkamp fra dag til dag. Kort sagt: En gjest som vet at amerikansk politikk ofte forstås best når man tar både det dypt alvorlige og det fullstendig absurde på alvor. Og denne uka er det nok å ta av. Obama is back – with a David. Barack Obama og Larry David har funnet hverandre, og vi spør hva som skjer når en tidligere president går fra valgkampmøter og talerstoler til underholdning, fiksjon og kulturell påvirkning. Er dette bare svært morsomt innhold for folk som allerede liker Obama – eller ser vi en annen form for politisk makt? Forsterkning, av-apatisering og langsiktig relasjonsbygging i stedet for enda en tale til menigheten. Skal du være en del av nyhetene – eller en del av livet? Så til selve mellomvalget i 2026. Vi tar temperaturen gjennom tre stikkord: penger, data og posten . Trump står ikke på stemmeseddelen, men vil gjerne at velgerne oppfører seg som om han gjør det. Enorm politisk pengebruk, mobilisering av MAGA-basen og et republikansk parti som fortsatt må forholde seg til Trumps definisjon av lojalitet møter et demokratisk parti som mer enn gjerne gjør valget til et spørsmål om presidenten. Men hva skjer dersom fortellingen om valgfusk kommer tilbake? Trump var president da han tapte i 2020. Biden var president da Demokratene tapte Det hvite hus i 2024. Likevel har de to nederlagene produsert radikalt forskjellige fortellinger om det amerikanske demokratiet. Vi spør hva republikanerne gjør dersom Trump igjen angriper tilliten til et valg hans eget parti har betydelig makt over å administrere. Og så: valgkampens svartekunster. Spin, skandaler, kuriøse kandidater og historier så amerikanske at de fortjener sin egen jingle. Til slutt blir det anbefalinger fra universet der politikk møter kultur og etterretning: Aaron Sorkin, Lioness , The Capture , Michelle Obama – og mer for alle som mener problemet med amerikansk politikk først og fremst er at det er for få timer i døgnet til å følge med. Ane Svarstad Holme er SuperVikar. Obama er tilbake. Larry David har blitt valgkampmateriell. Og mellomvalget nærmer seg. Velkommen til Supertirsdag. Jeg kan også lage en enda skarpere «Apple-forsideversjon» på ca. 250–300 ord , der de første 2–3 linjene er skrevet spesielt for å få folk til å trykke play. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Norge har fått ny konge. Etter Harald Vs død 28. august har Haakon VIII overtatt tronen, Mette-Marit er dronning og Ingrid Alexandra kronprinsesse. Begravelsen finner sted 9. september. Men utover sorgen og seremoniene: Hva betyr egentlig et kongeskifte for Norge? Vi ser på arven etter Harald V, Haakons første tid som konge – og hvorfor han allerede har et interessant utgangspunkt for å bli en konge for hele landet. Kåre åpner dessuten sin lille røde og leverer tre råd til den nye monarken. Ett stikkord er «the bully pulpit»: Den særegne makten som ligger i å ha en nasjonal talerstol, selv når man ikke har politisk makt. Så krysser vi Atlanteren. Donald Trump sitter på en enorm politisk pengekiste foran mellomvalget. En del av pengene skal brukes på annonser om presidentens egen merittliste – til tross for at Trump selv ikke står på stemmeseddelen. Er det smart politisk kommunikasjon, eller risikerer Republikanerne å gjøre et lokal- og kongressvalg til nok en folkeavstemning om Trump? Samtidig har USA lansert en omfattende oljeavtale med Venezuela. Trump knytter politikken til amerikansk energisikkerhet og nasjonale interesser, mens den militære operasjonen som gikk forut ble begrunnet med kamp mot narkotika og terror. Vi ser på hva som faktisk ligger i avtalen – og hva Venezuela forteller oss om Trumps syn på forholdet mellom økonomisk makt, energi og sikkerhetspolitikk. Så til en sjelden oppløftende nyhet fra internett: Meta har gått med på et milliardforlik i USA om barn og sosiale medier. Hva kan oppgjøret bety for Facebook og Instagram – og for den langt større kampen om teknologiselskapenes ansvar for produktene de lager? Også Anthropic har vunnet en viktig juridisk seier. En føderal dommer har stanset Pentagons svartelisting av AI-selskapet etter konflikten om grensene for militær bruk av kunstig intelligens. Det reiser et større spørsmål: Hvem skal egentlig bestemme grensene når staten, forsvaret og verdens mektigste teknologiselskaper ikke er enige? Pluss: Grift News, en optimistisk avrunding, Trump som modererer Canada-krav – og oppladning til en tirsdag med noen særdeles interessante valg. Konge, kapital, olje, AI og Big Tech. Med andre ord: en helt normal uke i 2026. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

To menn godt over 30 har kalt inn til emergency pod fordi Dolly Parton er død . Det er kanskje ikke det mest opplagte beredskapsnivået for en politikk- og samfunnspodkast. Men vi står for beslutningen. For Dolly Parton var noe langt mer interessant enn en countrystjerne med stort hår og enda større låtkatalog. Hun var et absurd arbeidsjern, en svært god skuespiller, en sylskarp forretningskvinne, Dollywood-gründer og en filantrop som ga bort enorme summer uten å gjøre et stort nummer av det. Og midt i alt sammen: nesten påfallende ydmyk. Vi hører historien om «I Will Always Love You», Whitney Houston – og Dolly Partons reaksjon da hennes egen sang ble en av verdens største hits. Så må vi dessverre forlate Dolly-universet og vende tilbake til geopolitikken. Ukraina sviktes av Trump – igjen. Hva er det amerikanerne nå sier nei til? Hva har Zelenskyj faktisk sagt om situasjonen, og hvor mye kan Ukraina fortsatt regne med USA? Samtidig befinner CIA-sjef John Ratcliffe seg i Moskva for samtaler med russiske etterretningsledere. Det reiser et større spørsmål: Hva er det Trump-administrasjonen forsøker å oppnå overfor Russland – og hvilken plass får Ukraina i den strategien? Og så kommer et tall som nesten har sluttet å gi intuitiv mening: 40 billioner dollar. Den amerikanske statsgjelden har passert en ny historisk grense, mens renteutgiftene alene er blitt en av de virkelig store postene på statsbudsjettet. Vi ser på en av de mest behagelige politiske løgnene i Washington: forestillingen om at man kan kutte skatter, øke eller opprettholde enorme utgifter og la fremtidig vekst ordne regningen. For dette handler ikke bare om et stort tall på et amerikansk gjeldsur. Det handler om hvem som får gevinsten i dag, hvem som får regningen i morgen – og om hvor lenge verdens mektigste stat kan låne fra fremtiden uten at det til slutt begrenser amerikansk handlefrihet. Samtidig pågår AI-kappløpet. Big Tech-eiere har opplevd en enorm verdistigning det siste tiåret, mens teknologiselskapene nå planlegger investeringer i datasentre, chips og kraftforsyning i en størrelsesorden som for få år siden ville vært vanskelig å forestille seg. Stadig mer av dette involverer gjeld og kompliserte finansieringsstrukturer. Er dette produktive investeringer som gjør USA så mye rikere at dagens enorme kapitalbruk vil se billig ut i ettertid? Eller bygger både staten og deler av teknologisektoren på den samme svært amerikanske antakelsen: Fremtiden blir så rik at fremtiden kan betale? Og akkurat når vi tror episoden ikke kan bli mer amerikansk, dukker Lindsey Grahams søster Darline opp. Med andre ord: Dolly Parton, Whitney Houston, Trump, Zelenskyj, CIA i Moskva, 40 billioner dollar i statsgjeld, AI-milliarder og familien Graham. En emergency pod som begynner med «I Will Always Love You» – og ender med spørsmålet om USA kan fortsette å betale regningen for den verden landet har skapt. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Det er lenge siden en canadisk statsminister har holdt taler som får oss til å tenke på Love Actually . Men Mark Carney har tydeligvis bestemt seg for at tiden er inne. For de som husker Hugh Grants statsminister i filmen: Den amerikanske presidenten kommer til London, oppfører seg som om det fortsatt er hans imperium, og får til slutt et høflig, men svært offentlig britisk «nok er nok». Carneys oppgjør med Donald Trump har noe av den samme dramaturgien. Bare uten Hugh Grant, julemusikk og den sjarmerende dansingen i Downing Street. We Love Carney, Actually. Denne uken har vi tre hovedsaker. Først: Canada-avtalen som ikke ble noe av – og hvorfor konflikten kan være viktigere enn selve avtalen. Trump har lenge hatt en ganske enkel teori om forhandlinger: USA er størst, har mest økonomisk makt og kan derfor påføre motparten mer smerte enn motparten kan påføre USA. Men som David Frum har formulert poenget: Problemet med analysen er at den ser på hvem som kan påføre mest smerte – ikke nødvendigvis hvem som er villig og i stand til å tåle mest. Carney har valgt å stå imot. Og i talene sine gjør han noe mer enn å krangle om tollsatser og handelsvilkår. Han forsøker å formulere et større canadisk svar på en verden der man ikke lenger kan ta amerikansk lederskap, forutsigbarhet eller vennskap for gitt. Det er et oppgjør med Trump, men også med forestillingen om at USAs allierte alltid må tilpasse seg Washington når amerikanerne bestemmer seg for å endre spillereglene. Så kommer hovedsak nummer to: Canada-effekten i det amerikanske mellomvalget. For en handelskonflikt med nærmeste nabo stopper ikke ved grensen. Den treffer bedrifter, industri, arbeidsplasser, priser og velgere – og dermed amerikansk politikk. Vi ser spesielt på Michigan, Maine og Alaska, og spør om også Iowa og Ohio bør inn i regnestykket. Kan Trumps Canada-politikk ende med å skape problemer for republikanerne i stater der handel, industri eller forholdet til naboen i nord betyr mer enn det gjør fra Det hvite hus? Og er dette et eksempel på den klassiske politiske risikoen ved en handelskrig: Gevinsten er abstrakt og langsiktig, mens regningen kan dukke opp svært konkret hjemme hos velgerne? Og så til hovedsak nummer tre: Høyesterett, Trump og poststemmene. Den amerikanske høyesteretten har gitt Trump-administrasjonen en foreløpig seier i striden om presidentens forsøk på å endre reglene rundt poststemming. Det betyr ikke at Høyesterett har avgjort at Trump har rett i det underliggende konstitusjonelle spørsmålet. Men i valgpolitikken kan midlertidige avgjørelser være alt annet enn midlertidige når kalenderen løper mot et valg. Vi ser på hva retten faktisk har gjort, hva den ikke har gjort – og hvorfor kampen om hvordan amerikanerne stemmer igjen blir en del av kampen om hvem som styrer Amerika. Tre saker, altså: Canada gjør opprør. Mellomvalget kan merke konsekvensene. Og Høyesterett beveger seg inn i nok en strid om spillereglene for amerikanske valg. Og så har Optimisten fått en bonusnyhet. Rosie O’Donnell is back. Det finnes tross alt konflikter i amerikansk politikk som er eldre, mer personlige og muligens enda vanskeligere å løse enn handelsforholdet mellom USA og Canada. SuperTuesday: Canada-effekten – We Love Carney, Actually. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vebjørn Dysvik har en av de mest interessante jobbene i norsk diplomati. Men grunnen til å lytte til ham er ikke bare at han i dag er Norges ambassadør i Kina. Gjennom snart tre tiår i utenrikstjenesten har Dysvik arbeidet tett på norsk utenrikspolitikk fra svært ulike utsiktsposter. Han har vært politisk direktør i Utenriksdepartementet, stabssjef for utenriksministeren og diplomatisk rådgiver for statsministeren. Han har arbeidet med freds- og forsoningsdiplomati, blant annet knyttet til Filippinene og Somalia, og tjenestegjort ved norske ambassader i Guatemala, Stockholm og Tel Aviv. Før han dro til Beijing, hadde han som ekspedisjonssjef i UD ansvar for Norges forbindelser med store deler av verden utenfor Europa og Nord-Amerika. Det gir ham et uvanlig bredt perspektiv på spørsmålet som ligger under mye av denne episoden: Hvordan navigerer et lite land når verden blir mer preget av stormaktsrivalisering, krig og konkurrerende politiske og økonomiske systemer? For akkurat nå sitter Dysvik i Beijing, midt i en av de viktigste geopolitiske historiene i vår tid. Vi snakker om de store endringene i kinesisk økonomi og teknologi – og hvorfor utviklingen i Kina angår langt flere enn kineserne selv. Vi forsøker å forstå rivaliseringen mellom Kina og USA fra kinesisk side, og spør hva Beijing egentlig ønsker seg av den internasjonale ordenen. Vi går også inn i forholdet mellom Kina og Russland. Hvor dypt stikker partnerskapet mellom Xi Jinping og Vladimir Putin? Hva binder de to landene sammen, hvor skiller interessene deres lag – og hvordan bør vi forstå Kinas rolle når kriger og konflikter samtidig binder amerikansk oppmerksomhet og ressurser? Så kommer vi til det kinesiske kommunistpartiets grep om eget samfunn, og til det kanskje farligste spørsmålet i forholdet mellom Kina og USA: Taiwan. Hvor langt er Xi villig til å gå? Hva kan endringer i amerikansk politikk bety? Og hvor stor er risikoen for at press, feilberegninger og stormaktsrivalisering til slutt ender i en konflikt ingen egentlig ønsker? Til slutt handler det om Norge. Hva gjør en norsk ambassadør i Beijing gjennom en vanlig – eller høyst uvanlig – arbeidsdag? Hvordan ivaretar Norge politiske og økonomiske interesser i Kina samtidig som vi er en nær alliert av USA? Vebjørn Dysvik har sett norsk utenrikspolitikk fra innsiden, arbeidet med konflikter langt utenfor Europa og representerer nå Norge i landet som mer enn noe annet utfordrer USAs globale dominans. Det gjør ham til en diplomat det er verdt å lytte til – også når svarene nødvendigvis er mer diplomatiske enn spørsmålene. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Canada har fått nok. Etter nye amerikanske straffetoller og sammenbrudd i handelsforhandlingene med Washington, svarer statsminister Mark Carney med en av de tydeligste irettesettelsene av Donald Trump fra en nær amerikansk alliert. Canada skapte ikke stormen, sier Carney. Men canadierne har heller ingen planer om å bøye seg for den: «We thrive in bad weather.» Så hvor gode kort har Canada egentlig? Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen er tilbake for å hjelpe oss gjennom økonomien bak den politiske konfrontasjonen. For på papiret ser styrkeforholdet brutalt ut: Canada er langt mer avhengig av det amerikanske markedet enn USA er av Canada. Men bildet blir mer komplisert når vi ser på energi, råvarer og forsyningskjeder som gjennom flere tiår har gjort de to økonomiene tett sammenvevd. Kan Trumps toll derfor ende med å ramme amerikansk industri nesten like effektivt som den rammer canadierne? Hvor sterkt er energikortet til Canada? Og hvor smart er strategien med målrettet gjengjeldelse mot amerikanske varer og politisk følsomme deler av økonomien? Vi går også bakover i historien. Fra Smoot–Hawley og depresjonens proteksjonisme, via Nixons kortvarige importavgift, til handelskrigen i 2018 med canadisk toll på blant annet bourbon og ketchup. Og så Ronald Reagan – den republikanske presidenten som plutselig fikk en birolle i Canadas kampanje mot Trumps tollpolitikk. Men det største spørsmålet handler om hva som kommer etterpå. Kan Canada faktisk redusere sin økonomiske avhengighet av USA og vende mer av handelen mot Europa og Asia? Eller setter geografien, infrastrukturen og økonomien ganske brutale grenser for hvor langt et slikt prosjekt kan gå? Og dersom USAs nærmeste nabo nå mener at økonomisk avhengighet av Washington også innebærer politisk risiko: Hva bør Norge og Europa lære av det? Harald Magnus Andreassen splainer. Vi forsøker å henge med. Goose is Loose. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Donald Trump bruker amerikansk økonomisk makt stadig mer offensivt – men ikke nødvendigvis på den måten USAs venner hadde håpet. I denne episoden følger vi tre historier som tilsynelatende ligger langt fra hverandre, men som alle handler om det samme: hvordan Trump bruker makt, og hva det gjør med USAs troverdighet. Først handelskrigen. Canada forhandler med en 50-prosentstoll hengende over seg, mens Norge har sendt statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik til Washington for å argumentere mot amerikanske tollsatser på norske varer. Samtidig truer Trump Iran med det som i praksis kan bli økonomisk krigføring også mot land som fortsetter å handle med Teheran. Hvor effektivt er egentlig dette våpenet – og hva skjer når USA bruker økonomisk press mot både motstandere og nære allierte? Så til Nord-Korea. Trump vil igjen snakke med Kim Jong-un, samtidig som USA reduserer militærøvelser med Sør-Korea. Vi spør hvorfor dette ikke bare er nok et kapittel i Trumps særegne personlige diplomati, men potensielt et større problem for amerikansk troverdighet i Asia: Hva lærer allierte og motstandere når atomvåpen ser ut til å gi både oppmerksomhet, forhandlingsmakt og respekt fra Washington? Til slutt beveger vi oss inn i Det hvite hus og historien om Natalie Harp – Trump-medarbeideren senator Jon Ossoff har løftet frem som presidentens nærmest «menneskelige printer». Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Det er 11 uker igjen til det amerikanske mellomvalget 3. november. VM i fotball, friidrett og prisutdelinger får klare seg en stund: Nå begynner VM i amerikansk valgkamp. Og som Al Pacino minner spillerne om i Any Given Sunday : Football is a game of inches. Det er amerikanske valg også. I denne Supertirsdag-episoden ser vi først på mannen som kanskje har nest mest å tape på mellomvalget etter Donald Trump: speaker Mike Johnson. Han overtok etter kaoset rundt Kevin McCarthy, men har siden vist en bemerkelsesverdig evne til å overleve – og til å beskytte presidentens politiske handlingsrom. Hva skjer dersom Republikanerne mister Representantenes hus? Og hvor viktig er det for Trump å beholde både flertallet og Johnson når blikket allerede begynner å bevege seg mot 2028? Så er Nate Silver tilbake for alvor. Vi går inn i valgmodellen hans og spør hva den faktisk kan fortelle oss 78 dager før amerikanerne stemmer. Demokratene har et tydelig nasjonalt overtak på generic ballot. Men amerikanske valg avgjøres ikke av ett nasjonalt tall. Derfor drar vi til to av høstens mest interessante slagmarker. I Michigan har Republikanerne grunn til optimisme. Mike Rogers er en erfaren kandidat som i 2024 var hårfint unna å vinne et senatssete, og staten har gått fra å være en del av Demokratenes solide «blue wall» til å bli en av USAs store politiske vippekamper. I Texas er historien nesten motsatt. Demokratene ser en sjelden mulighet til å gjøre USAs mest berømte republikanske bastion til en reell senatskamp. Men Texas er Texas: Republikansk organisasjon, penger og valgkampmaskineri skal ikke undervurderes. Hva betyr egentlig nasjonale målinger når kandidatene lokalt kan prestere langt bedre – eller dårligere – enn partiet sitt? Hvor mye skal vi stole på meningsmålingene 11 uker før valget? Og hvorfor blir kombinasjonen av økonomi, historiske mellomvalgseffekter, lokale kandidater, incumbency og velgernes faktiske sannsynlighet for å møte opp så avgjørende? Kåre Aas er med når vi går inn i de 78 dagene som kan avgjøre hvem som kontrollerer Kongressen – og hvor mye politisk handlingsrom Donald Trump har de siste to årene før neste presidentvalg. For i amerikansk politikk, som i amerikansk fotball, kan forskjellen mellom seier og tap være noen få inches. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva vil prege uka – og hvilke saker er større enn de først ser ut? I denne Mandagsoptimisten begynner vi med Iran-krigen og spør om den kan utvikle seg til Donald Trumps største strategiske selvskading. Iran har sterke grunner til å gjøre krigen så politisk, økonomisk og diplomatisk kostbar som mulig for presidenten. Men hva gjør konflikten med USAs forhold til de arabiske landene – og med Trumps egen posisjon hjemme? Så går turen til Korea-halvøya. USA og Sør-Korea gjennomfører felles militærøvelse, men Trump har plutselig bedt om å redusere omfanget. Er det et forsøk på å åpne døren til Kim Jong-un igjen? Et signal til Seoul? Eller bør utspillet forstås som del av et større spørsmål om USAs militære rolle og prioriteringer i Asia? I Europa varsler EUs utenrikssjef Kaja Kallas nye og kraftigere sanksjoner mot Russland. Vi ser på hvor sanksjonspolitikken står, hva EU faktisk kan stramme inn – og hvor mye økonomisk press Europa fortsatt har tilgjengelig. Og så blir det Nice Facts: Norges ambassadører er samlet hjemme, Donald Trump har sterke meninger om hvordan amerikanske krigsskip bør se ut og fungere, og vi tar en titt på siste utvikling i Epstein-sporet. Til slutt: hybris. Trump opptrer med en presidents selvtillit på topp, samtidig som økonomi, priser, arbeidsmarked og oppslutning kan gjøre den politiske virkeligheten langt mindre komfortabel. Kort sagt: Iran, Korea, Russland, Trump – og en uke der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk stadig vanskeligere lar seg skille. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva gir Det republikanske partiet politiske fordeler Demokratene bare kan drømme om? I denne episoden bygger vi Republikanernes oktogon av makt : åtte maktressurser som hver for seg betyr mye – og som samlet kan få stor betydning for mellomvalget i 2026 og kampen om USA videre mot 2028. Vi går gjennom oktogonet, punkt for punkt: 1. Gerrymandering og redistricting. I USA kan politikerne i mange delstater være med på å bestemme hvilke velgere de helst vil konkurrere om. Nye kongresskart kan gjøre et jevnt valg langt mindre jevnt når mandatene skal fordeles. Hvor stor fordel har Republikanerne klart å bygge inn i selve valgkartet? 2. Penger – og Høyesteretts nye spilleregler. Amerikansk politikk manglet ikke akkurat penger fra før. Nå har Høyesterett fjernet føderale begrensninger på hvor mye partiene kan bruke i koordinering med sine egne kandidater. Regelen gjelder begge partier – men dersom den ene siden har mer penger og en sterkere finansieringsmaskin, er ikke nødvendigvis konsekvensen symmetrisk. 3. Presidentembetet og den føderale staten. Det hvite hus er ikke bare en talerstol med et veldig fint kontor. Presidenten leder et enormt føderalt apparat. Utøvende makt, reguleringer, prioriteringer og administrative beslutninger kan påvirke det politiske landskapet lenge før en eneste valgurne åpner. 4. Valgreglene – og kontrollen over delstatene. USA har ikke ett valgsystem, men et lappeteppe av regler som i stor grad administreres på delstatsnivå. Hvem kontrollerer guvernørkontorene og delstatsforsamlingene? Hvem bestemmer reglene? Og hvor mye betyr det når kampen om Kongressen blir ekstremt jevn? 5. Senatets geografi. California har nesten 40 millioner innbyggere. Wyoming har godt under én million. Begge har to senatorer. Det er ikke en bug – det er den amerikanske grunnloven. Men USAs politiske geografi gjør at denne konstruksjonen kan gi Republikanerne en varig strukturell fordel i kampen om Senatet. 6. Høyesterett og de føderale domstolene. Presidenter forsvinner. Dommere blir sittende. Republikanernes langsiktige arbeid med å forme det føderale rettsvesenet har gitt partiet en maktressurs som kan påvirke amerikansk politikk i flere tiår – fra presidentmakt og reguleringer til valglover og kulturkamper. 7. Det alternative medie- og influencerøkosystemet. Politisk makt handler også om hvem som bestemmer hva millioner av mennesker snakker om. Podkaster, YouTube, X, TikTok og influencere har skapt en offentlighet ved siden av de tradisjonelle mediene. På deler av denne arenaen har høyresiden bygget en imponerende distribusjonsmaskin. 8. Muligheten til å gjøre politisk motstand økonomisk kostbar. Dette er oktogonets mørkeste – og mest omstridte – side. Hva skjer dersom statlig og politisk makt ikke bare brukes til å gjennomføre politikk, men på måter som kan øke kostnaden ved å utfordre makthaverne? Vi ser på hvor grensen går mellom legitim presidentmakt, hard politisk kamp og press som kan endre selve konkurransevilkårene. Og akkurat når dere tror episoden ikke kan skifte sjanger mer, kommer Alexandria Ocasio-Cortez og eggene hennes . AOC er 36 år og har valgt å fortelle offentlig at hun fryser ned egg. Det er selvfølgelig en privat beslutning. Men offentliggjøringen er et valg – og dermed interessant. For hvorfor forteller en av USAs mest profilerte kvinnelige politikere verden om noe hun på ingen måte er forpliktet til å dele? Handler det om å normalisere fertilitetsbehandling og gi kvinner større åpenhet om egne valg? Om hvordan en politisk karriere kolliderer med den biologiske klokken? Om kontroll over egen framtid? Eller forteller historien også noe større om hvilke spørsmål kvinnelige politikere fortsatt må forholde seg til på en måte deres mannlige kolleger stort sett slipper? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Amerikansk politikk er ofte dramatisk. Denne uken gjør den sitt beste for å bli skrevet av Quentin Tarantino. Vi begynner i Wisconsin – vippestatenes vippestat – der et kaotisk guvernørvalg utviklet seg til en politisk thriller. Kandidater forsvinner, kandidater kommer tilbake, ideologiske fronter skjerpes, og målingene forteller én historie helt til velgerne bestemmer seg for å fortelle en annen. Hvorfor betyr guvernørposten i Wisconsin så mye for Demokratene – og for selve spillereglene i amerikanske valg? Så går turen fra pulp fiction til pulp virkelighet i Washington. Todd Blanche har lagt frem et nytt syn på executive privilege som kan gi presidenten større rom til å holde samtaler skjult – også når rådgiverne ikke arbeider for regjeringen. Hvor går egentlig grensen mellom presidentens legitime behov for fortrolige råd og en maktsfære stadig færre får innsyn i? Og så har vi Jeanine Pirro i Washington D.C., grand juries og et amerikansk rettssystem der prosedyrene kan høres tørre ut helt til man oppdager hvor mye makt som ligger i dem. Hva er en special grand jury , hva kan den brukes til – og når begynner rettsstatens verktøy å ligne politiske våpen? Det leder til et større spørsmål: Finnes det en gjenkjennelig Trump-metode her? Fra «find her emails» og Ukraina-telefonen til dagens Washington går vi gjennom skillet mellom politisk retorikk, legitim etterforskning og bruk av statsmakt mot politiske motstandere. Men først må vi naturligvis snakke om håret. Donald Trumps hår er kanskje det eneste amerikanske maktspørsmålet som er blitt analysert mindre grundig enn det fortjener. Vi går tilbake til historiene om kirurgiske inngrep, hårfestet, skilsmissen, Fire and Fury , Stormy Daniels – og spør det virkelig vanskelige spørsmålet: Når hele verden har diskutert frisyren din i førti år, hvorfor beholder du den? Som Marsellus Wallace sier i Pulp Fiction : «Feeling a slight sting in the back of your head? That is pride.» Denne uken kan det også være scalp reduction. Vi rekker dessuten Karoline Leavitt, en flysak med betydelig komisk potensial – og helt til slutt: Iranstillheten. Optimisten, Pessimisten og Realisten: Wisconsin, Washington og verdens mest berømte hår. Pulp Fiction møter pulp virkelighet. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Et amerikansk energiselskap med forbindelser inn i Trump-miljøet vil bore etter olje i Jameson Land på Øst-Grønland. Utstyr er allerede satt i land uten nødvendig forhåndsgodkjenning, og grønlandske myndigheter har reagert. Samtidig har Donald Trump gjort amerikansk kontroll over Grønland til et eksplisitt utenrikspolitisk mål. Betyr sammenfallet noe – eller risikerer vi å lese geopolitikk inn i et kommersielt prosjekt? Vi spør hvordan norsk UD burde analysere situasjonen bak lukkede dører, hvor alvorlig den egentlig er, og om private initiativer kan fungere som politiske brekkstenger med full retrettmulighet dersom presset mislykkes. For hva gjør Norden dersom gråsonen mellom business, påvirkning og stormaktspolitikk blir den nye normalen? Uten å spekulere, men iallfall ta alternative scenarier og motiver inn for ikke å igjen undervurdere Trumps ønske om å forme verden i sitt bilde. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hvor langt er Vladimir Putin villig til å gå for å teste NATO – og hva skjer dersom han oppdager at alliansen ikke består testen? Knut Hauge er tilbake. Han har vært en av Norges mest sentrale sikkerhetspolitiske diplomater gjennom fire tiår, blant annet som ambassadør i Moskva, Norges faste representant til NATO og ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet. Med andre ord: Når vi andre har lest om forholdet mellom Russland og Vesten, har Hauge i lange perioder sittet i rommene der forholdet faktisk ble håndtert. I første del ser vi på det som skjer nå. Amerikanske advarsler har aktualisert spørsmålet om Putin kan være villig til å stressteste NATO gjennom hybride operasjoner eller begrensede provokasjoner. Men hvorfor skulle han ta en så enorm risiko? En mulig gevinst er ubehagelig stor: Hvis Russland kan demonstrere at NATO-landene nøler, at Europa splittes eller – aller viktigst – at USA ikke stiller opp når det virkelig gjelder, kan Putin oppnå mye uten å måtte vinne en tradisjonell krig. Problemet er selvfølgelig at når atommakter begynner å «teste» hverandre, er stresstest en vesentlig hyggeligere metafor enn virkeligheten den beskriver. Så spør vi Hauge: Hva kan faktisk gjøres i kulissene for å redusere risikoen? Hvordan kommuniserer man røde linjer uten samtidig å låse seg fast? Og med alle nødvendige forbehold: Hvis Putin skulle teste NATO – hvordan kunne det sett ut, og når ville risikoen vært størst? Deretter spoler vi tilbake. For hvordan ble Vladimir Putin egentlig Vladimir Putin? Med utgangspunkt i Mikhail Fishmans «The Successor», Hauges egne år i Russland og hans møter med landets ledelse går vi inn i perioden fra KGB og Sovjetunionens sammenbrudd til Putins vei mot presidentembetet. Og her dukker det opp en Putin som ikke alltid ligner den historiske hovedpersonen vi kjenner i dag: mellomlederen, opportunisten, den politiske birollen – og etter hvert mannen som lærer seg å navigere et russisk maktsystem der posisjoner kan være langt mindre solide enn de ser ut utenfra. Vi snakker om terrorismens betydning for Putins vei til toppen, Russlands reaksjon på 11. september og hvordan den globale krigen mot terror påvirket forholdet mellom Moskva og Vesten. Og så kommer det store spørsmålet: Hva er egentlig den beste nøkkelen til Putin? Er han først og fremst imperialist? Et produkt av KGB? En opportunist med et usedvanlig utviklet instinkt for makt? Eller må vi forstå systemet rundt ham før vi kan forstå mannen selv? Hva står øverst på Putins prioriteringsliste? Hva frykter han mest? Og hvilke feilslutninger om både Putin og Trump irriterer en tidligere Moskva- og NATO-ambassadør aller mest? Vi avslutter selvfølgelig på eneste forsvarlige måte etter en lang samtale om hybridkrig, autoritær makt og geopolitisk risiko: Med grunner til optimisme. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kåre skal til Arendal og Gjermund skal følge med - det kan bli flere episoder før han er i Oslo igjen. Donald Trump har bygget en politisk bevegelse rundt én ganske sentral person: Donald Trump. Det skaper et interessant problem når det er mellomvalg – og Donald Trump ikke står på stemmeseddelen. Vi ser på Republikanernes plan for å løse akkurat det. Susie Wiles og partiapparatet må få de minst trofaste Trump-velgerne ut av sofaen, samtidig som valgkampen dreies mot innvandring, kriminalitet og frykten for demokratenes økonomiske politikk. Men det finnes også en mørkere side av strategien: Hvis du ikke klarer å overbevise motstanderens velgere, kan du kanskje få dem til å miste lysten til å stemme. Gjør alle politikere like ille, systemet håpløst og hele demokratiet til noe man helst vil slippe å tenke på før middag. Så drar vi østover. Polen og de baltiske landene har lenge advart om at Russland kan forsøke å teste NATO. Nå kommer lignende vurderinger fra amerikansk etterretning. Men hva betyr egentlig «teste NATO»? Putin trenger neppe å sende stridsvogner over en grense med et skilt hvor det står ARTIKKEL 5. Den langt mer interessante muligheten ligger i gråsonen: sabotasje, cyberangrep, jernbane, strømnett, banker, kritisk infrastruktur – eller andre operasjoner der alle skjønner hvem som sannsynligvis står bak, men ingen nødvendigvis kan bevise det før NATO-landene må bestemme hva de skal gjøre. For hvor går egentlig NATOs røde linje? Og kanskje viktigere: Vet Putin hvor den går? Vi diskuterer hva Russland kan vinne på en begrenset provokasjon. Kanskje territorium ikke engang er hovedpremien. Tvil kan være nok. Frykt, intern uenighet og noen lange europeiske møter om hvorvidt dette egentlig kvalifiserer som et angrep, kan i seg selv være en strategisk gevinst. Og så til Midtøsten, hvor forholdet mellom Donald Trump og Benjamin Netanyahu har fått en ny runde. Netanyahu sier nei til Trumps Gaza-plan. Det reiser et større spørsmål enn hvem som er mest irritert på hvem denne uken: Hva skjer når interessene til en amerikansk president og en israelsk statsminister som lenge har sett ut som naturlige politiske allierte, begynner å trekke i forskjellige retninger? Dessuten: SAVE America Act er parkert – i hvert fall foreløpig. Vi ser på den bemerkelsesverdige juridiske etterhistorien etter Oath Keepers-sakene. Og i Michigan oppdaget en Trump-støttet republikansk kandidat en av demokratiets mer ubehagelige egenskaper: Velgerne bestemmer. Republikanernes mellomvalg. Putins NATO-test. Trump mot Bibi. Pluss ballroom, domstoler og en passende dose amerikansk politisk absurditet. Med andre ord: en helt normal uke. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.