Turnébussen - En podcast om livet på veien

Vreid, festivalprat og siste intervju fra Midgardsblot Så har vi kommet til det siste artistintervjuet fra denne runden med Turnébussen på Midgardsblot . I sofaen har vi fått med oss Jarle Kvåle fra Vreid , og vi bruker anledningen til å bli bedre kjent med bandet, musikken, historien og livet på veien. Men Jarle kan festival fra langt mer enn bare artistsiden. Han er også festivalsjef for Tons of Rock , og dermed en mann som kjenner festivalbransjen fra begge sider av scenekanten. Hvordan er det å gå fra å arrangere Norges største rockefestival til selv å være artist på en festival som Midgardsblot? Hva kan festivalene lære av hverandre? Og klarer man egentlig å skru av festivalsjef-hjernen når man står backstage som musiker? Vi rekker akkurat et drøyt kvarter i sofaen før våre gamle venner i Backstreet Girls skal på scenen – bare noen få meter unna det svært så midlertidige Turnébussen-studioet vårt. Vreid, festivaler, turnéliv og rock'n'roll – med klokka tikkende mot konsertstart. Siste artistprat fra Turnébussen på Midgardsblot!

Backstreet Girls – kaos backstage på Midgardsblot Dette blir neppe intervjuet som vinner Pulitzerprisen. Men det kan fort være et av de mest kaotiske vi har gjort. På Midgardsblot skulle våre gamle venner i Backstreet Girls selvfølgelig innom Turnébussen. Så begynte det å regne. Studioet måtte flyttes i hui og hast, og plutselig satt vi på backstage med mikrofoner, campingstoler. Vi får besøk av Roar Leren, Jonas Amazonas, Gaute Vaag og Max Müller , mens Petter Baarli i utgangspunktet gjør sitt beste for å unngå hele intervjuet – uten særlig hell. Det blir prat om turnésommeren, livet på veien, Midgardsblot, soundcheck, øl, Ørsta, favorittlåter og hvorfor Backstreet Girls fortsatt holder koken. Innimellom dukker det opp folk fra bandets entourage, gamle historier og en god del fullstendig meningsløst fjas. Struktur? Ikke veldig mye. Rock'n'roll? Absolutt. Og det hele får en passende avslutning når Max får med seg Petter Baarli i Julelasteren og kjører ham fra backstage til artistområdet. Et lite stykke norsk rock'n'roll i seg selv. Som Petter så treffende oppsummerer det: «It's a long way to the top if you want a sausage roll.» Backstreet Girls på Midgardsblot. Turnébussen på sitt mest kaotiske.

Songleikr i Turnébussen – folkemusikk, turnéliv og en liten dose alkohol Turnébussen er fortsatt på plass bak hovedscenen på Midgardsblot, og denne gangen har vi fått Maria Franz, Ingrid Galadriel Aune Falch og Kasia Sikora-Black fra Songleikr på besøk i sofaen. Songleikr ble en av våre store positive overraskelser på festivalen. Med sterke vokaler, harmonier, tradisjonelle instrumenter og nordisk folkemusikk blandet med et mer moderne og progressivt uttrykk traff de oss rett og slett midt i fletta. Vi snakker om hvordan Songleikr oppsto, hva de egentlig mener med progressiv folk , hvor grensen går mellom å ta vare på gamle musikalske tradisjoner og å skape noe helt nytt – og hvorfor folkemusikk og metal kanskje har mer til felles enn man skulle tro. Og siden dette tross alt er Turnébussen , blir det selvfølgelig også prat om livet på veien, festivaler, hvem som holder orden på gjengen – og en liten dose alkohol. Men Maria, Ingrid og Kasia nøyer seg ikke med å prate. De gir oss også en helt egen liten musikalsk smakebit live i Turnébussen . Tre stemmer. Én sofa. Midgardsblot rett utenfor døra. Songleikr i Turnébussen

Turnébussen på Midgardsblot – Mawiza, metalhistorie og en sliten arenasjef Turnébussen står fortsatt parkert rett bak hovedscenen på Midgardsblot , og vi oppsummerer en svært innholdsrik dag to på Borre. Vi har sett alt fra Wolves in the Throne Room og Venom-legender Mantas og Abaddon til det som kanskje har vært festivalens største høydepunkt så langt: Abbath og supergruppa I med Between Two Worlds . Og kvelden fikk en perfekt avslutning i Gildehallen med Folket Bortafor Nordavinden . Men dagens hovedgjester er chilenske Mawiza , som virkelig imponerte oss på scenen. Bandet kombinerer tung, moderne metal med sin Mapuche-bakgrunn, tradisjonelle elementer og Mapudungun – språket de valgte å gå over til etter tidligere å ha sunget på spansk. Vi snakker med gutta om hva slags metal Mawiza egentlig spiller, Mapuche-kulturen, språk og identitet, turnélivet og hvordan det er å ta denne musikken fra Chile til Midgardsblot på Borre . Og som seg hør og bør på festival: Under hele intervjuet har vi også arenasjefen, Herman, på Midgardsblot liggende på sofaen i Turnébussen . Festivallivet tar tydeligvis på flere enn oss. Turnébussen på Midgardsblot – dag 2.

Turnébussen på Midgardsblot – dag 2 og dag en oppsummert Turnébussen har rigget seg til rett bak hovedscenen på Midgardsblot på Borre, og festivalen er for alvor i gang! Gunnar og Max oppsummerer en innholdsrik åpningsdag med åpningsblot, Taake, Hexxen, Songleikr og islandske Sólstafir – og forsøker samtidig å finne ut hva «post-rock» egentlig betyr. Vi snakker om den helt spesielle stemningen på Midgardsblot, menneskene vi møter og hvorfor denne blandingen av metal, historie, norrøn kultur og gamle tradisjoner gjør festivalen til noe ganske annet enn en vanlig musikkfestival. Og vi ser fram mot en ny dag med blant andre Wolves in the Throne Room, Nytt Land, Mira Ceti og metalhistorie med Mantas og Abaddon fra Venom . Turnébussen er på plass på Midgardsblot. Vi surrer rundt, hører på musikk, møter folk – og prøver å ta pulsen på en av Norges aller mest særegne festivaler.

Turnébussen på Midgardsblot – før dørene åpner Turnébussen har rullet inn på Midgardsblot på Borre! Det er dagen før dørene åpnes for publikum, og akkurat nå er festivalområdet alt annet enn ferdig. Scener skal bygges, utstyr skal på plass, kabler skal trekkes og de siste detaljene må sitte før festivalfolket strømmer inn. Men hvem er det egentlig som sørger for at en festival som Midgardsblot faktisk blir noe av? Vi har tatt en prat med noen av dem som sjelden står på scenen, men som er helt avgjørende for at artistene kan gjøre det: riggefolka . Bli med bak kulissene på Midgardsblot – mens festivalen fortsatt er under bygging.

Hva gjør du når Turnébussen er avskiltet og står strandet i Østfold samme dag som du skal hente en av dine største helter? Du finner en plan B. I denne episoden møter vi legenden Tom Mathisen. På vei til show på Herr Nilsen tar han oss med gjennom et liv fylt av musikk, humor og tusenvis av kilometer på norske veier. Vi snakker om oppveksten på (Vidar) Teisen, jazz, de første spillejobbene, visegruppen Snu, møtet med Herodes Falsk og hvordan Prima Vera gikk fra et morsomt sideprosjekt til å bli et av Norges største kulturfenomener. Tom forteller om turnéliv på godt og vondt, om utsolgte hus over hele landet, om å sitte fast på Finnmarksvidda, om samarbeidet med Jahn Teigen, om Falsk & Mathisen, Brødrene Dal og hvorfor han fortsatt gleder seg til å gå på scenen. Og som en uventet bonus: Gunnar ender opp på scenen sammen med Tom foran et fullsatt Herr Nilsen. En episode full av historier, latter, nostalgi og kjærlighet til livet på veien. Akkurat slik Turnébussen skal være.

Da skal vi på tur med et av Norges mest suksessrike band gjennom tidene. Med over 30 år på veien, mer enn én million solgte album og utallige utsolgte konserter har D.D.E skrevet seg inn i norsk musikkhistorie som et av landets aller største liveband. Max og Gunnar plukker opp gutta på Gardermoen og blir med på det som markerer starten på sommerens turnéliv, med kurs for Årnes og kveldens konsert. Underveis blir det historier fra et langt liv på veien, refleksjoner om vennskap, musikk og livet i et band som har holdt sammen gjennom oppturer, nedturer og flere tusen konserter. For D.D.E handler det først og fremst om publikum, fellesskap og følelsen av å stå på scenen. Vi følger bandet fra de setter seg inn i Turnébussen til de går av scenen etter konserten på Årnes. Dette ble et tett, nært og svært underholdende møte med noen av de mest folkekjære artistene Norge har fostret. God tur!

Den ultimate episoden av Turnébussen er endelig her! Denne gangen får vi faktisk bli med Backstreet Girls på veien til konsert når gutta setter kursen mot Kreti & Pleti på Jessheim under Full Tilt Boogie -turneen. I løpet av turen plukker vi opp Jonas, Gaute, Roar og til slutt mannen selv, Petter Baarli, før den gamle Dodge-vanen fylles med sigarett røyk, historier, latter, nerver, rockehistorie og ekte turnéliv. Hvordan forbereder Norges råeste rock and roll-band seg til konsert? Hva går gjennom hodet på gutta før de går på scenen? Og hvordan føles det etterpå når svetten har lagt seg og publikum har gått hjem? Vi får være med hele veien — fra Oslo-gatene til backstage på Jessheim — i en episode som kommer tett på livet på veien, vennskapet og rock’n’rollen som fortsatt lever for fullt i Backstreet Girls.

Neste stopp: Terje “Kaizer” Winterstø Røthing Gitarist, låtskriver og en viktig del av uttrykket til Kaizers Orchestra – bandet som redefinerte norsk rock med sitt helt særegne univers. Terje har vært med på reisen fra de tidlige årene og frem til utsolgte hus, og har også markert seg gjennom bandet Skambankt. Max møtte Terje tidligere i vinter før en konsert i Oslo med hans nye prosjekt, og ble invitert inn i nightlineren til en samtale som går bak kulissene. Vi er innom oppveksten på Klepp, starten på karrieren, og historien bak hvordan Kaizers Orchestra fikk navnet sitt. Det blir også røffere historier fra turnélivet – fra Bergen til Berlin – og refleksjoner rundt øyeblikkene der ting ikke går som planlagt på scenen, men likevel ender opp med å bli noe helt magisk. En episode om gitarer, tilfeldigheter og livet på veien.

Neste Stopp: Casino Steel! Det finnes knapt noen med lengre fartstid på scenen enn Casino Steel. Med over 55 år i gamet er han fortsatt i full sving – og denne uka sitter han i baksetet på Turnébussen. Vi plukker ham opp på Kampen i Oslo, og turen tar oss rett inn i starten på et liv i rock’n’roll. Fra de første årene i London og punkens spede begynnelse med Hollywood Brats og The Boys, til gjennombruddet i Norge sammen med Gary Holton. Vi snakker også om overgangen til country, livet på veien – og alt som følger med når man har vært midt i musikkhistorien i flere tiår. Dette er en levende legende, full av historier du ikke vil gå glipp av. 🤘

Unni Wilhelmsen i Turnébussen: 30 år på veien, kosestrømper og kinderegg-publikum Gunnar og Max er tilbake i den gamle Dodge-vanen for en ny runde med turnéprat, kaos og kjærlighet til livet på veien. Denne gangen starter turen som vanlig med litt logistikkstress (og et batteri som takker for seg) før kursen settes opp mot Holmenkollen – der dagens passasjer venter: Unni Wilhelmsen . Unni feirer 30-årsjubileum som artist , og i bussen deler hun åpent om alt fra å være “doldis” med låtskrivinga (helt til hun hadde vunnet Spellemann), til de første årene med studentkroer, feilbookinger og vinterturné i Finnmark. Vi får også historien om hvordan hun lærte seg å synge på Rikshospitalet (!), om livet som soloartist, og hvordan hun fortsatt spiller konserter nesten hele tiden – både solo og i andre prosjekter som f,eks DiDerre Det blir prat om turnélivets små og store prøvelser: elendige event-giger, lyd som ikke funker, “du må stemme mellom hver låt”-publikum, og hvorfor Norge faktisk kan være et av de vanskeligste landene å spille festival i. Og så får du Unnis egen oppskrift på den perfekte konsertopplevelsen: stille når hun synger, jubel mellom låtene – og latter når hun prøver å være morsom . En varm, morsom og ærlig episode med ei artiststemme som har stått støtt i tre tiår – og som fortsatt elsker veien, selv med titanskiver i ryggen og kosestrømper i bag’en. 🚐🎶

Brødrene Nymo – 215 konserter, skatepunk og et edru turnéliv Denne gangen har vi med oss to brødre fra Rakkestad som har levd hele reisen – fra ska-punk på ungdomsskolen til utsolgte scener og 215 konserter på ett år. Magnus Nymo og Knut-Oscar Nymo har begge vært sentrale i band som Fork, Oslo Ess og OnklP & De Fjerne Slektningene – og har spilt seg gjennom alt fra skateparker i Østfold til Rockefeller og Europa-turneer. Vi plukker dem opp ved Dyvekes bro i Gamlebyen – et område med skatekultur, undergrunnsscener og musikkhistorie – og praten går rett fra barndommens stueorgel og trommemaskin til Myspace-gjennombrudd og turnélivets harde realiteter. ​Magnus Nymo – Trommer i Fork og Oslo S Har også soloprosjektet Lyngfarer (folk-inspirert musikk med punkenergi). ​Knut-Oscar Nymo – Bass i Oslo Ess, Fork og OkelP og de fjerne slektningene. Tidligere elitesatsende skøyteløper (!), nå også ultraløper. Vi snakker om: ​Oppveksten i Rakkestad – midt i raggarland, men med Bad Religion-kassetter og skateboard som startskudd. ​De første konsertene de arrangerte selv i gamle forsamlingslokaler. ​Gjennombruddet med Oslo Ess – fra Myspace til Øyafestivalen. ​Å spille 215 konserter på ett år – hva det gjør med kropp, band og psyke. ​Punkeruta i Europa, nightliner-liv og festivaler som blåser til sjøs. ​Overgangen fra beinhard festkultur til et helt edru turnéliv. ​Hvordan det faktisk er å stå på scenen uten alkohol – og hvorfor de mener de spiller bedre nå. ​Subkultur, disiplin og hvorfor løping, klatring og styrketrening har erstattet fylla. Dette er en samtale om brorskap, beinhard arbeidsmoral, ung naivitet, og hva som skjer når man velger å bli værende i musikken – uten å brenne lyset i begge ender. En ærlig og energisk prat om livet på veien – og hvordan man holder ut lenge nok til å faktisk nyte det.

I denne episoden av Turnébussen plukker Gunnar og Max opp to av landets mest finurlige og hardtarbeidende kulturarbeidere: Lars Lønning og Egil Hegerberg – kjent fra Black Debbath , og et helt lite “dupleks-konsern” av bandprosjekter. Turen starter på Bøler , som viser seg å være et slags mytologisk episenter i gutta sin historie: blokker, skolegårder, øvingsrom, gamle ruter – og ikke minst den legendariske “Sædfuck”-taggen , som nå nærmest har gått fra grov ungdomssynd til kulturminne med broderi på biblioteket (nesten). Underveis får du: turnéminner helt tilbake til tidlig 90-tall (inkludert sittende applaus i Bergen ), refleksjoner rundt hvorfor turnélivet blir en egen “mannskultur” i bil, hvordan det føles å stå på scenen når man har gjort det i flere tiår (kick vs velbehag), banddynamikk uten krangling – mest platonisk, litt aristotelisk, og en perfekt Black Debath-livsfilosofi: mangel på ambisjon som suksessfaktor. Du får også høre om Lars sitt dobbeltliv (universitetsjobb som hobby, rockemusiker for å finansiere akademia), Egils evige prosjektmaskin, og en herlig prat om å holde på litt for lenge – og hvorfor de uansett ikke har tenkt å gi seg “mens de er på topp”. En episode full av skråblikk, Oslo-øst nostalgi, turnéprat, backstage-humor og kjærlighet til det rare, det lokale – og det som på mirakuløst vis blir kulturhistorie når det får leve lenge nok. Spenn fast setebeltet: dette er Bøler-minutt-for-minutt med Lønning & Hegerberg.

Gunnar tar T-banen til Tøyen, finner Max og Dodge-vanen – og på øret ligger musikken til dagens passasjer: Tora Dahle Aagård , bedre kjent som Tora Daa . En av Norges mest spennende gitarister og liveartister, med en karriere som strekker seg langt utenfor landegrensene. I denne episoden blir det både latter, alvor og ekte turnéprat når Tora setter seg i baksetet og sier: “Surprise me” – og gutta tar henne med ut på de smale veiene mot Malmøya. Underveis forteller hun historien bak artistnavnet (og hvorfor hun faktisk måtte skifte navn), hvordan hun bygde en internasjonal følgerskare tidlig via sosiale medier, og hva som driver henne: jakten på de øyeblikkene der bandet virkelig “cooker” . Vi snakker om alt fra Royal Albert Hall og store samarbeid (Jennifer Batten, Paul Gilbert, John Bonamassa og flere), til den rå virkeligheten på veien: tapte instrumentkolli, stress før gig, og å levere show med “feil” gitar – mens publikum venter. Tora deler også hvordan hun tenker rundt improvisasjon, stage presence, publikumskontakt og det å være sjangerfri i møte med bluesmiljøets forventninger. Mot slutten åpner hun opp om en ny diagnose og behovet for å ta bedre vare på kroppen – samtidig som hun ser fremover: nytt trio-prosjekt, nye konserter og mer musikk på vei. En episode full av energi, selvironi og kjærlighet til live-livet – og en påminnelse om at det viktigste ikke er hvor du spiller, men når musikken løfter .

Max og Gunnar setter seg i studio for å se tilbake på Turnébussen-året 2025. Vi snakker om høydepunktene, møtene med folk på veien, det som overrasket oss – og det vi tar med oss videre. En ærlig prat om hva Turnébussen har blitt, hva vi har lært underveis, og hvordan vi ser for oss veien videre. En liten stopp i studio, før vi kjører videre.

🎙️ Turnébussen med Rune Rudberg – “Ut mot veien” Max og Gunnar tar turen til Spydeberg for å møte selveste Rune Rudberg – mannen bak landeplager som «Ut mot havet» og et helt liv på scenen. I ekte Turnébussen-stil blir det en kjøretur i Dodge-vanen fylt med historier fra veien: fra de første spillejobbene på bygdefester til gjennombruddet som gjorde ham til hele Norges Rune. Vi besøker også Rudbergs egen turnébuss , øvingslokalet og hans legendariske fotballpub – og får et ærlig og varmt møte med en artist som har opplevd både oppturer, nedturer og solide comebacks. Eller vent. Comeback har han faktisk aldri hatt.. Rune er rett og slett en fyr som elsker livet på veien – og det merkes. Bli med på turen! 🚐🎶⚡️

Vi har vært så heldige å få med oss selveste Claudia Scott om bord i turnébussen — en artist som bokstavelig talt har livnært seg av veien siden barndommen. Allerede som tiåring turnerte hun med faren, Clive Scott, i hans band The Skywegians , og som ung tenåring var hun med på å synge på plater og opptre i Norge og Storbritannia. Senere samarbeidet hun med ikoniske navn som Ottar “Big Hand” Johansen og Casino Steel, blant annet i trioen Claudia / Big Hand / Casino , hvor albumet Oh Yeah! vant Spellemannprisen i country i 1985 Gjennom karrieren har Claudia beveget seg i skjæringspunktet mellom country, americana og rootsmusikk, og hun har i tillegg bred erfaring som komponist, tekstforfatter og produsent. Hun har også en bakgrunn som sykepleier, noe som vitner om en dobbel profesjonell ballast ved siden av musikken. Hun har innkassert flere Spellemannpriser — både i 1985 og 2014 — og i 2024 stakk hun av med Spellemannprisen i country for sitt album The Belle of Singapore . I tillegg ble hun hedret med Gammleng-prisen samme år og mottok andre utmerkelser som ærespris, og låten «Baby Don’t You Leave Me This Way» ble kåret til “Song of the Year” i forbindelse med prisen Fjording. Når vi får anledning til å høre om Claudia Scotts liv på veien , får vi ikke bare et intimt portrett av henne som artist — vi får også et vitnesbyrd om hva det vil si å vie et helt liv til musikken. Uansett sjanger, er Claudia Scott fortsatt blant nestorene i norsk scenekunst — en stemme og tilstedeværelse som har røtter dypt i musikkhistorien, og som fortsetter å inspirere nye generasjoner.

Vi sparker i gang høsten ved å invitere Thomas Eriksen fra svarte metall-bandet Mork med inn i turnébussen . Med solid erfaring fra turnévirksomhet over hele verden deler Thomas både innsikt i sjangerens innerste irrganger — og hvordan det føles å stå på en scene i Brasil mens publikum vifter med pistol like ved. Mens Thomas forteller kjører vi fra Oslo S via historiske steder til endestasjonen på Ulvøya rett uten for Oslo sentrum.

Sommeren er på hell og festivalsommeren går mot slutten. Turnèbussen har atter begynt å rulle og Max har invitert Gunnar ned på festivalen Midgardsblot. I fantastiske omgivelser får dere et innblikk i det som må være den mest mangfoldige festivalopplevelsen i Norge. Velkommen til Midgardsblot.