Takk for maten

Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære og Skjetlein. En mann i gravemaskin kutter en fiberkabel. To tusen husstander mister strøm og nett. Ett av byggene er et sykehjem som skal servere middag om noen timer. Det er ikke krig. Det er en helt vanlig ulykke, og det er det norske kommuner er mest nervøse for. Camilla Storseth Moe er sikkerhets- og beredskapssjef i Trondheim kommune. Hun har ansvaret for at Norges tredje største by fungerer i fred, krise og krig. Det betyr risikoanalyser, øvelser, nettverksbygging – og en god del ærlige samtaler med innbyggere som tror at kommunen kommer og banker på døra med vann hvis vannet forsvinner. Vi snakker om hvem som faktisk har ansvaret for maten din når systemene svikter: staten, kommunen, dagligvarekjedene eller deg selv. Camilla sier rett ut at hun ikke mener vi er godt nok forberedt, og forklarer hvorfor et sektorisert Norge sliter med å svare på hvem som eier matberedskapen. Vi går inn i produksjonskjøkkenene som lager tusenvis av måltider til sykehjem og hjemmeboende hver dag, og hvor robuste de egentlig er. Hun forteller om Trondheims arbeid med å bruke innkjøpsmakt til å handle mer lokalt, om kommunen som avtalte at folk kunne hente mat i butikken hvis betalingsløsningene falt ut, og om hvorfor nye leiligheter uten pipe er et beredskapsproblem. Og vi snakker om arbeidsplikten du sannsynligvis ikke vet at du har. God fornøyelse! 00:00 Intro 00:53 Hva gjør egentlig en beredskapssjef? 02:25 Hva vi tenker når vi hører ordet beredskap 03:28 «Er vi godt nok forberedt? Nei» 05:31 Hvem har ansvaret, og hvorfor ingen helt vet 07:15 Kommunens jobb i fred, krise og krig 09:36 Ditt eget ansvar som frisk voksen 10:49 Norge øver og informasjonspunktene 12:22 Scenarioene de planlegger for 13:38 Mannen i gravemaskinen 14:01 Raset på Levanger og maten som stopper 15:27 Beredskap i medvind 16:06 Her kommer maten inn i bildet 16:43 Innkjøpsmakt og lokale leverandører 17:39 Hvor robust er et produksjonskjøkken? 19:33 Skal vi ta strømmen for 220 000 innbyggere? 21:13 Vann er kommunens ansvar, strøm er det ikke 23:38 Totalforsvarsåret og gapet på sivil side 24:39 Hullene hun er bekymret for 26:32 Dagligvarekjedene og grossistene 28:12 Kongsberg-modellen: mat uten betalingsløsning 28:34 Hvor lenge klarer en by seg uten mat? 29:46 Naboen du aldri snakker med 31:33 Blokker uten pipe og vedlager i kommunen 33:25 Ni liter vann per person 33:53 Hva Camilla har hjemme 34:55 Arbeidsplikten du ikke vet du har 35:28 De neste tre årene i Trondheim 37:36 Det du bør ta med deg 39:07 Å kunne lage maten, ikke bare ha den

Denne episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein. Bjørn Arild Gram driver en gård rett ovenfor Steinkjer sentrum. Han har vært ordfører i byen, landets forsvarsminister og sitter nå i finanskomiteen på Stortinget. Få har sett og forstår matberedskap på den måten han gjør. Vi snakker om hvorfor beredskap ikke handler om det sannsynlige, men om det utenkelige. Om diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen – avhengighetene ingen snakker om når vi diskuterer selvforsyning. Om at Norge nå har tre måneders beredskapslager av matkorn, mens Finland vurderer et helt år. Om dieseltankene som sto på norske gårder til de ble avviklet i 1995, fordi muren hadde falt og alle skulle bli venner. Og om militærleirene som ligger midt i potetlandet og serverer potet fra Kypros. God fornøyelse! 00:00 Intro 01:02 Framtidsfredag og Steinkjer i festmodus 02:01 Bondens rolle i krise og krig 02:27 Korngården rett ovenfor sentrum 03:23 Svin på skogen 04:20 Bonde og stortingsrepresentant på samme tid 06:21 Den mest grunnleggende beredskapen av alle 06:47 Terje Vigen, rasjonering og norsk hungersnød 07:45 Hvorfor vi tar maten for gitt 08:30 Fra forsvarsminister til bonde 09:24 De hybride truslene vi står i akkurat nå 10:43 Selvforsyningsgraden og målet om 50 prosent 11:59 Diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen 13:12 Da Hormuzstredet stengte 15:32 Just in time er et dårlig beredskapsprinsipp 16:04 Tre måneders korn på lager 17:33 Dieseltankene på gårdene som forsvant 18:35 Kan vi klare oss med mindre kunstgjødsel? 21:46 Er 50 prosent ambisiøst nok? 22:55 Klimadebatten som sporet av 24:27 Importvernet bør bli sterkere 25:26 Hvem har egentlig matmakta? 28:39 Brannfakkel om sentralisering av foredling 29:59 Nord-Norge uten slakteri 32:31 Frukt og grønt uten markedsregulator 34:02 Det offentlige som kunde 35:41 Kravet om 80 prosent norsk mat i Forsvaret 36:51 Finlands beredskapsbutikker 37:52 De to tingene som må på plass 39:04 Det går ikke over 40:09 Avrunding

For to år siden var jeg innom Halvar for å snakke om kokkereisen og Kvitnes gård. Siden da har mye skjedd, og jeg drar endelig innom Halvar og Kvitnes gård for å få 'Kvitnes opplevelsen'. Og for en opplevelse det var! Vi er innom livet etter Michelin-stjerna, og hvorfor den er så viktig. Også snakker vi om planene videre. God fornøyelse!

Ingrid Kleiva Møller er fagansvarlig for bærekraftige matsystemer i Framtiden i våre hender, Norges største miljø- og solidaritetsorganisasjon med 50 000 medlemmer. Vi snakker om hvorfor grøntsektoren er den minst regulerte delen av norsk landbruk, og hva det betyr når en bonde inngår intensjonsavtale om 100 tonn gulrøtter uten å ha rett til å levere dem noen andre sted. Vi går inn i matkasteloven som Framtiden har jobbet for siden 2016, og hvorfor deres eget ferdige lovforslag fikk to timer i utvalget. Vi snakker om Konkurransetilsynets begrep «superprofitt», om 17 lettbrus og 14 ketchuptyper som selges som mangfold, og om hvorfor Vinmonopolet ble tvunget til å selge grossistleddet mens dagligvarekjedene får eie hele verdikjeden. Vi er også innom kostrådene, beitedyr mot avokado fra Mexico, den norske sprøytemiddeldebatten som knapt finnes, og den millionen offentlige måltider som serveres i Norge hver dag uten at noen måler om de er sunne. Og vi lander på hvorfor Ingrid, tross alt, er optimist. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:38 Miniserien som ble én episode 00:03:13 Framtiden i våre hender: 50 000 medlemmer siden 1974 00:05:07 Fagansvarlig for bærekraftige matsystemer 00:06:27 Pekeleken: ditt ansvar eller politikernes? 00:09:16 Fra litteraturviter og Øyafestivalen til matpolitikk 00:11:39 En vanlig uke: rapporter, Stortinget og høringer 00:13:50 Mat er ikke ett fagfelt 00:14:39 Matjournalistikken forsvant, sosiale medier tok over 00:18:41 Lykkeforskning, måltidet og skjermer ved bordet 00:21:16 36 000 bønder mot tre kjeder 00:23:12 Nye bønder, markedshager og smak som drivkraft 00:24:47 Klima, omstilling og sprøytemiddeldebatten 00:26:19 Bondens inntekt og kjøtt som lokkevare 00:29:56 Vi snakker om kua mens kornet drukner 00:33:18 Kostrådene, mindre kjøtt og mer grønt 00:34:48 Beitedyr, kylling og hvorfor FIVH har snudd 00:36:43 Avokado fra Mexico eller sau fra Jevnaker 00:38:23 Belgvekster: hva Sverige har fått til 00:40:12 700 grønnsaksbønder og norsk beredskap 00:41:59 Grøntsektoren som ville vesten 00:45:23 Intensjonsavtalen: 100 tonn gulrøtter uten garanti 00:46:32 Rått parti: bøndene som ikke tør snakke 00:48:40 Hvorfor Stortinget ikke kjenner detaljene 00:50:15 Grepene: bondeeide pakkerier og oppsplitting 00:52:02 Priser ingen klarer å forklare 00:54:48 Superprofitt i dagligvarebransjen 00:56:21 Kvasimangfold og Vinmonopol-parallellen 00:57:40 Kjedene som lobbyister 00:58:21 Reklameforbudet som ble tynnet ut 01:00:21 Matkasteloven: ti år med motstand 01:01:30 Én matsvinnforsker, og hvem som betaler 01:04:50 12 milliarder på maten vi kaster 01:05:40 Inne i matsvinnutvalget 01:09:01 Lovforslaget som fikk to timer 01:10:17 Frivillige bransjeavtaler som forsvarsverk 01:13:24 Dissensen 01:14:23 Loven vi fikk: nedprising og donasjonskrav 01:16:22 Frankrike, Italia og Catalonia 01:17:57 Aktsomhetskravet 01:20:20 Krokete agurker og skjønnhetskrav 01:22:51 En million offentlige måltider hver dag 01:26:56 Sunn mat er sosialt skjevfordelt 01:28:52 Er du optimist? 01:29:58 Beredskap, solidaritet og norsk matjord

FRA ARKIVET, og en av de mest populære episodene mine fra 2024. God sommerlytt! I ukens episode har jeg vært i Trollheimen, i Sør-Trøndelag å besøkt Grindal Ysteri si seter. Den er ei av få seter som verken har vei eller strøm, slik at det meste gjøres for hånd, og må foredles på setra. Og - de får fortsatt til å yste rundt 500-600 kilo ost på de 7 ukene de er på setra, med rundt 25 geit, og 5 kyr. Det blir dessverre mindre og mindre av seterdrift. Hoveddriften til Grindal Ysteri er likevel ysteriet som ligg - nettopp i Grindal. Der lage de nydeligste oster basert på melk fra gårdene til søstrene Turid og Ragnhild. Etter 10 år, har de et veletablert renommé, og har og vært aktive bidragsytere til interesseorganisasjonen Norsk Gardsost. God fornøyelse!

FRA ARKIVET, og en av de mest populære episodene mine fra 2024. God sommerlytt! De siste 20 årene har det vært 8 nordmenn som har ledet en av de tre store dagligvarekjedene - og Geir Inge Stokke er en av de. Selv om Geir Inge ikke lengre er i Coop, kjenner han bransjen ut og inn - og jeg har lenge vært nysgjerrig på å snakke med noen fra “den siden” av matsystemet. Vi snakker om karrieren til Geir Inge, oppkjøpet av ICA, de største endringene i dagligvaremarkedet de siste årene, EMV, priser, hvordan dagligvarekjedene kan bidra til en sunnere folkehelse, sentralisering, lokalbutikker, supermarked og utvalg, og mye mye mer. God fornøyelse!

FRA ARKIVET er en av de mest populære episodene mine fra 2024. Denne episoden er fra praten min med kokk Astrid Regine Nässlander ute på Engeløya i Steigen. God sommerlytt! Vel over polarsirkelen ligg en av Norges finaste øyer, nemlig Engeløya. Vi e i Steigen kommune, og Nordland fylke. Og på vei nordover har jeg kjørt de ca. 1.5 timene ut fra E6, til Engeløya, hvor jeg skal møte Astrid Nässlander. Du kjenner henne kanskje fra serien Kokkeliv som gikk på NRK, eller fra tiden hun var kjøkkensjef og vert på Manshausen - denne kjente destinasjonen i havgapet utenfor Steigen. Astrid er brennende opptatt av norsk mat, matkultur, mathistorie og lokale verdikjeder - og hun har fått flere priser og utmerkelser for hennes engasjement. Nå har hun og familien kjøpt et småbruk og et viltslakteri på Engeløya. Hun er kokk, mor, slakter, foredler, småbruker - og snart forfatter og med boka si Elg som kommer ut til høsten. Så - det er ei dama med en voldsom drivkraft og ikkje minst kunnskap om mat jeg møter. Og det er jo så gøy og inspirerende! God fornøyelse!

FRA ARKIVET er gjenhør fra noen av de mest populære episodene mine. Eivind Haalien er vokst opp på en fjellgard i Valdres, kokk, og har jobbet med norsk lokalmat og mangfold i over 25 år. Han har jobbet mange år på landbrukssiden, vært med å starte en av Norges største matfestivaler - Matstreif i Oslo, og er brennende opptatt av norsk lokalmat. I dag er han kategorisjef for lokalmat i Meny, og jobber for å øke utvalget og kunnskap om lokalmat. God fornøyelse!

FRA ARKIVET er en av de mest populære episodene mine fra 2024. Denne episoden er min første med Camilla og Raymund fra Delås gård. God sommerlytt! I ukens episode har jeg dratt østover til Delås gård. Der driver Camilla og Raymund en gård hvor de jobber for egen matproduksjon, med frukttrær, bærbusker, grønnsaker, beitehøns, og noen sauer. I tillegg til å være drivende gode bønder, er de også svært samfunnsengasjerte og kan mye om norsk mat og det norske matsystemet. God fornøyelse!

FRA ARKIVET er gjenhør fra noen av de mest populære episodene mine. I denne episoden har jeg besøkt Knut Skinnes som har sommerjobb på ei seter langt inne i Vingelen. Han deler sin reise fra sommerjobber på setra til en dyp forståelse for viktigheten av selvforsyning og ressursutnyttelse innen matproduksjon. Vi diskuterer hvordan industrikravene påvirker maten vi spiser, og hvorfor det er viktig å se verdier utenom penger når vi tenker på fremtiden for mat og miljø. Knut og jeg snakker også om hvilke politiske løsninger som trengs, og hva både du og jeg kan gjøre for å bidra til en mer bærekraftig fremtid. God fornøyelse!

FRA ARKIVET, og en av de mest populære episodene mine fra 2024. God sommerlytt! I denne episoden snakker jeg om norsk grønnsaksfrø med Jasper fra Solhatt! Solhatt som er en av få norske produsenter av grønnsaksfrø - og landets eneste heløkologiske frøbedrift i Norge. Vi alle er opptatt av å spise norsk, men det meste av de grønnsakene vi kjøper i butikken er dyrket på utenlandske frø - som Jasper kalle for hybridfrø. Vi kjenner alle til begrepet fra “jord til bord, men kanskje det er på tide å begynne å si fra “frø til bord”? God fornøyelse!

FRA ARKIVET, med kokk og gallionsfigur fra Kvitnes gård, Halvar Ellingsen, og en av de mest populære episodene mine fra 2024. Nå også med verdens nordligste Michelin-stjerne! 🌟 God sommerlytt! I denne episoden har jeg tatt turen til Vesterålen for å prate med Halvar Ellingsen, en av Norges fremste kokker, kjent for sitt arbeid på Kvitnes Gård. Vi snakker om Halvars reise som kokk, fra de første årene til å drive et av Norges mest spennende gårdsrestauranter. Samtalen berører også viktigheten av å bruke lokale råvarer, og hvordan direktehandel mellom kokker og bønder skaper magiske resultater på tallerkenen. Halvar deler også sitt syn på "Matnasjonen Norge", som han mener er en bløff, og hvordan Kokkelandslaget har formet hans filosofi rundt mat. God fornøyelse!

SISTE EPISODE FØR SOMMERFERIE 2026 - GOD SOMMER! ☀️ Sanking er kanskje den eldste matkulturen vi har, men de fleste av oss har sluttet å se maten som vokser rett utenfor døra. Så - kom deg ut i skog og mark i sommer og i høst, med denne episoden på øret 🍄🌱 Mette Sanker er Norges største sankeinfluenser. Hun er utdannet innen kunst og design, er komiker, og ble soppsakkyndig i 2021. Nå er hun også med i prosjektet Ung Sanker, som skal få flere unge voksne ut i skog og mark. Snedig kombo - men også en av grunnene til at hun er så dyktig på det hun gjør. I tillegg til at det finnes tonnevis av gratis, næringsrike og smakfull mat i skogen, finner du også smaker du ikke kan kjøpe deg til – beske, syrlige og komplekse ting som industrien har dyrket bort til fordel for det forutsigbare.Vi snakker om hvorfor en løvetann gir deg en mer spennende smaksopplevelse enn en kokt gulrot, og hva vi går glipp av når alt vi spiser kommer fra de samme få sortene. Mette forklarer hva en sopp egentlig er – at det vi plukker bare er frukten, mens selve soppen lever under bakken. Hun gir konkrete råd til deg som vil begynne: ta med en egen kurv til alt du ikke kjenner igjen, og smak aldri på noe før du vet hva det er. Vi tar en quiz om norske nyttevekster, snakker om planten du ikke bør ta på i solskinn, og hvorfor brennesle fortjener mye mer respekt enn den får. Og så får du Mettes beste tips til å ta vare på det du sanker, og favorittrettene hennes med sopp. God fornøyelse! 00:03:21 Sankesesongen er i gang<br> 00:06:34 Fra moteskole til skogen<br> 00:13:20 Veien til å bli soppsakkyndig<br> 00:16:19 Norges største sankeinfluenser<br> 00:18:42 Komiker, og hvorfor humor funker<br> 00:25:15 Boka som ikke skulle handle om Mette<br> 00:30:02 Ung Sanker: å få unge ut i skogen<br> 00:37:23 Byjente, elgfrykt og ro i skogen<br> 00:38:30 Slik kommer du i gang med sanking<br> 00:44:30 Løvetann og smaken av det beske<br> 00:47:30 Å sanke sammen med barn<br> 00:52:30 Hva er egentlig en sopp?<br> 00:57:04 Soppen i Last of Us<br> 01:00:49 Quiz: kjenner du nyttevekstene?<br> 01:09:15 Planten du ikke bør ta på i sola<br> 01:22:20 Slik tar du vare på det du sanker<br> 01:24:40 Favorittretter og nye smaker<br> 01:32:59 Ny bok i 2027 og avslutning

Hvordan teller man fisk man ikke kan se? Havet er enormt, fisken svømmer fritt under overflaten, og likevel skal noen sette et tall på akkurat hvor mye torsk vi kan ta opp neste år. Og hva skjer når det tallet blir satt for høyt, år etter år? Knut Korsbrekke har vært havforsker ved Havforskningsinstituttet siden 1989. Han jobber på bunnfiskavdelingen med tokt, bestandsberegninger og rådene som ligger til grunn for kvotene politikerne forhandler om – i nord sammen med Russland, i Nordsjøen sammen med EU og Storbritannia. Vi snakker om hvordan en bestand faktisk måles, med stikkprøver, øresteiner og en god dose matematikk, og hvorfor torsken i Barentshavet nå er på et bekymringsfullt nivå. Knut forklarer hvordan en stabilitetsregel som skulle gi forutsigbarhet endte med at kvotene ble skrudd for sakte ned mens bestanden falt. Vi tar for oss svartfiske og kallenavnet «storhundre», hvorfor Knut mener norske fiskere er blant verdens dyktigste, og hvordan du på BarentsWatch kan finne ut nøyaktig hvilken båt som fanget fisken i disken. Og vi lander på hvorfor han tror et lavere fiskepress faktisk ville gitt bedre økonomi – og en ganske brutal favorittrett av rå kongekrabbe og breiflab. God fornøyelse! 00:54 Velkommen til Takk for maten 01:54 Etter forrige innspilling – om Arne og sjømatnerder 03:08 Hvem er Knut Korsbrekke? 04:08 Hva er bunnfisk – og hva forsker Knut på? 05:25 Fra matematikk og statistikk til havet 07:32 Hva er et forvaltningsmål? 12:29 Slik teller dere fisk – tokt og stikkprøver 14:28 Hvilke bestander følger Havforskningsinstituttet med på? 16:27 Tokt-liv: fra Hammerfest til Mexico 18:07 Skreitokt – tre uker langs kysten 20:45 MSY: maksimalt bærekraftig utbytte 24:23 Biologiske minstemål – og hvorfor de ikke brukes 25:35 Kveite og minstemål 29:33 Status på de viktigste norske fiskebestandene nå 30:44 Stabilitetsklausulen og torskenedgangen i Barentshavet 38:23 Rekrutteringsoverfiske – hva skjer når foreldrene fiskes bort? 39:43 Torskens reproduktive kapasitet – millioner av egg 43:40 Store tall: fra eggrekker til Pluto og oljefondet 46:30 Klimaendringer og varmere hav – hva ser dere? 55:38 Sei: stor bekymring for storseibestanden 01:00:27 EUs fiskeripolitikk i Nordsjøen 01:02:33 Utkastforbudet – hva fungerte og hva fungerte ikke? 01:05:09 Samarbeid med Russland om torskekvoten 01:09:55 Svartfiske og «storhundre» 01:13:18 Hvem eier fisken? Om konsesjoner og kvoterettigheter 01:21:10 Sporbarhet og fiskeinfo – du kan følge båten i sanntid 01:23:48 For lite politikk i fiskeriforvaltningen 01:25:26 Hva må til for å lykkes de neste 10–20 årene? 01:27:27 Favorittmåltid: kongekrabbe og breiflabb i kverna

I Norge kaster vi rundt 450 000 tonn spiselig mat hvert år. Det er 73 kilo per innbygger – og nesten halvparten av det kaster du og jeg hjemme på kjøkkenet. Matindustrien tar 17 %, jordbruket 13 %, dagligvare 12 %. Mette Nygård Havre har jobbet med dette i over ti år. Hun startet folkebevegelsen Spis opp maten etter noen år i avfallsbransjen, der hun med egne øyne så hva som havner i søpla. Arbeidet hennes mot matsvinn, har blant annet ført til at norsk meieri-industri endret til “Best før, men ikke dårlig etter” på merkingen. I denne episoden går vi gjennom svinnet som skjer i hele verdikjeden, vi snakker om plukkanalysene som avslører om hva vi faktisk kaster, hvorfor middagsrester er den mest undervurderte kilden til svinn hjemme, og hva som skjer med gulrøtter og poteter som aldri når butikkhyllen fordi de er for små. Vi snakker også om matsvinsloven som trer i kraft 1. januar 2027 – og hvorfor det tok så lang tid å få den på plass. God fornøyelse! 00:00 Intro 01:18 Fra avfallsbransjen til matredding 04:07 Det som sjokkerte henne i plukkanalysen 06:01 Spis opp maten starter som Facebook-gruppe 08:25 Klimaargument eller økonomiargument? 13:13 Hva har endret seg på 10 år? 19:37 Matsvinnet gjennom hele verdikjeden 23:01 Sorteringsregler og svinn på jordet 27:51 Dagligvare og serveringsbransjen 28:07 48 % av matsvinnet skjer hjemme hos oss 29:16 Hva kaster vi mest av hjemme? 32:39 Middagsrester, beredskap og kjøleskapsteknologi 34:06 Datomerking: Best før, men ikke dårlig etter 40:34 Datoskrekk og sansene som verktøy 44:58 Forpakningsstørrelser og enpersonshusholdninger 50:12 Nedprising av mat – for lite og for sent 52:38 Bransjeavtalen og matsvinsloven 2027 59:13 Matsentral og matsvinnet som global utfordring 01:06:40 Klimaregnskap i jordbruket – riksrevisjonens funn 01:18:42 Matsvinsloven, politisk mot og oppsummering 01:32:33 Avslutning og oppfordring

Bergen er Norges nest største by. Utenfor byen er det knapt noen som dyrker grønnsaker lenger. Potensialet og viljen til å gjøre noe med det, er stor! Kristin Hermansen og Katinka Kilian er bybønder i Bergen, og jobber for å gjøre noe med akkurat det. De reiser rundt til borettslag, skoler og småbrukere på Vestlandet og deler kunnskap – fordi noen må begynne å ta igjen det som er gått tapt. I episoden snakker vi om markedshager og hva som skiller det fra en vanlig parsellhage, om hvorfor kanaliseringspolitikken har gjort det nesten umulig å starte som ny grønnsaksprodusent på Vestlandet, og om hvorfor det heller ikke er mulig å få leveringsavtale med Gartnerhallen som ny aktør. Vi snakker om skolehager som utendørsklasserom og om barnehageunger som kommer hjem og nekter å akseptere at familien ikke dyrker sin egen mat. Og om begrepet «samberging» – idéen om at matberedskap ikke handler om boksemat i kjelleren, men om å kjenne naboens navn. God fornøyelse! 00:00 Intro og velkommen 01:18 Vi er på Lystgården i Bergen 02:00 Hvem er Kristin og Katinka? 02:44 Fra økonomi og blokkleilighet til gartnerlivet 05:00 Katinka: fra landskapsarkitektur til urbant landbruk 08:20 Hva gjør egentlig en bybonde? 11:35 Kommunens strategi for urbant landbruk 15:31 Det største kunnskapsgapet: å dyrke på Vestlandet 17:21 Historien om grønnsaksproduksjonen i Bergen 20:40 Hva er enkelt å lykkes med på Vestlandet? 25:55 Hva er markedshage? 30:00 Småskala grønnsaksproduksjon og direktesalg 34:25 Hvorfor er det så lite grønnsaksproduksjon på Vestlandet? 39:00 Grønt Marked: nytt samarbeidsprosjekt 40:00 Skolehager – historikk og dagens program 46:00 Slik fungerer bybøndenes skolehageprogram 49:20 Skolehage som valgfag i ungdomsskolen 55:15 Barnehagen uten jord – og ungene som snudde foreldrene 57:20 Et skifte: den nye generasjonen vil dyrke 59:00 Borettslagsprosjektet og felles hager 01:02:00 Naboer som møtes – og potetsalaten som skapte fest 01:05:30 Samberging: fellesberedskap fremfor prepper-logikk 01:09:40 Beredskapshagen og det å kjenne naboens navn 01:13:20 Alle kriser går over – men til hvilket samfunn? 01:14:57 Avslutning

Vi bor i en kystnasjon, men bare rundt tre prosent av maten vi spiser kommer fra havet. Vi fisker enorme mengder og sender det meste rett ut av landet. Og det vi faktisk spiser, er noen få arter – torsk, sei, litt reker og krabbe. Arne Duinker er forsker og formidler ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Jobben hans er å finne ut hva sjømaten inneholder, både de gode næringsstoffene og fremmedstoffene vi bør holde øye med, og dataene deler han blant annet med Mattilsynet. I tillegg har han jobbet med formidling av det som finnes i sjøen i over 20 år, han har skrevet bok om sjømat fra fjæra, og bruker mye av tiden på å få folk ut i strandkanten for å smake. Vi snakker om all sjømaten vi går glipp av: tang og tare, kråkeboller, flyndre, bergylte og sjøstjerner på grillen. Arne forklarer hva som faktisk er trygt – hvorfor du kan spise krabbeklør så mye du vil, men bare bør ta noen få krabber i året på grunn av kadmium i brunmaten, og hvordan blåskjellvarselet fortsatt er regelen å følge. Vi tar turen innom hvorfor svenskene tjener gode penger på silda vi sender dem, hva umamien i tang gjør med en fiskesuppe, og hvorfor variasjonen fra havet slår alt annet på tallerkenen. God fornøyelse! 00:00 Intro og velkommen 01:40 Møter Arne i Bergen 04:08 Jobben som sjømatforsker og Sjømatdatabasen 06:48 Næringsstoffer og fremmedstoffer i sjømat 08:22 Hvorfor spiser vi så lite og så få arter? 09:58 Å ta folk med ut i fjæra 11:59 Fra fiskehater til matnerd 13:56 Olje på havsalat og samspillet med kokker 17:15 Søl – algen med vikinghistorie 20:36 Nybegynnerguide til fjæra: strandsnegl 24:51 Skjell, kamskjell og fridykking 26:55 Kråkeboller som smaker mango 30:27 Er det trygt å sanke selv? Blåskjellvarsel 32:54 Sjøstjerne og manet på grillen 37:58 Strandkrabbesuppe og «de tre faste» 41:24 Reker, sjøkreps og leppefisk 47:05 Silda vi sender ut av landet 48:40 Bare 3 % sjømat i en kystnasjon 54:59 Norsk tunfisk er tilbake 1:01:56 Rare fangster – når noe ikke er ment som mat 1:05:25 Fingertare og arsen – taren han sluttet å spise 1:07:39 Tang og tare som naturlig smaksforsterker 1:13:17 Hva er trygt? Kveite, lever og grenseverdier 1:17:22 Kadmium i krabbe – «fem krabber i året» 1:21:39 PFAS – «evighetskjemikaliene» 1:25:38 Er oppdrettslaksen trygg? 1:28:40 Hvordan få flere til å spise mer sjømat 1:32:54 Favorittmåltid: kamskjell og tare på bål

Det er lett å bli overveldet av alt som er galt med maten og matsystemet vårt, og det kan oppleves som vanskelig å finne noe å gjøre med det. Lystgården i Bergen har funnet noe å gjøre med det. Liv Karin Lund Thomassen er daglig leder og en av ildsjelene bak Lystgården. Sammen med deres egen prisvinnende gårdskokk Benedicte Jørgensen, og resten av teamet driver de Lystgården – en frivillig organisasjon i et av Bergens eldste trehus, med urbant landbruk, langbordsmiddager og kokkekurs som kjerne. Det hele startet i 2008 med tre naboer rundt et kjøkkenbord som spurte hverandre: hva gjør vi med klimakrisen? I dag leier de en prestegård av Bergen kommune og jobber systematisk med å koble byboere til jord, bonde og bord. Vi snakker om hva som skjer rundt et langbord når du ber 40 fremmede om å legge vekk spørsmålet om hva de jobber med – og heller være nysgjerrige på menneskene ved siden av seg. Om ‘social gastronomi’ som internasjonal bevegelse og hva det betyr i praksis: differensiert prisskjema, venteliste de bevisst velger å ikke utnytte, og maten som inngangsporten til de vanskeligste samtalene. Vi er innom en kokebok fra 1940 som ble sendt ut til alle norske husholdninger som beredskapsmat, og hva den kan lære oss i dag. Vi snakker om sesong, bevaring og fermentering, om å dyrke kåltaco med barn på skolen, om drømmen om langbord i alle hjem – og om hvorfor mat alltid er det første som forsvinner fra beredskapsplanleggingen. God fornøyelse! 00:00:34 Hvem er Lystgården?00:03:06 En grasrotbevegelse00:07:41 Finansiering og usikkerhet00:18:15 Sosial gastronomi00:21:16 Langbordsmiddagen00:39:31 Spredning og nettverk00:45:27 En kokebok fra 194000:55:08 Sesong og bevaring01:01:44 Maten der folk er01:07:41 Beredskap01:13:28 Avslutning

Norske bønder tar opp 10–20 millioner kroner i lån – på eget navn, med personlig ansvar. Går det galt, går alt galt. Det er ingen andre næringsdrivende i Norge som ville akseptert de vilkårene. Jørn Erik Toppe er siviløkonom fra NHH, og fjerde generasjons gartneri. Han tok over Toppe Gartneri rett nord for Bergen for tre år siden, sammen med kona. I dag produserer de sommerblomster, jordbær og salat fra veksthus og tunneler i en bratt fjordside der det regner mye. Vi er innom årshjulet til et gartneri som starter med tomatsåing i siste uke av desember. Vi snakker om jordbærplanter som dypfryses i Nederland, pakkes ut igjen i februar og egentlig bærer med seg fjorårets blomster inn i sesongen. Vi er innom smaksproblemet med norske jordbær – plukket for tidlig for å overleve fem dager i en lastebil. Og vi tar en tur gjennom historien om norsk roseproduksjon, som ble fullstendig utradert av afrikansk import i løpet av to år. Jørn Erik forteller om hva som skjer når du prøver å komme inn i grossistsystemet som ny aktør, om valget om å heller ringe direkte til frukt- og grøntansvarlig i lokale Meny-butikker, og om arbeidet i grøntutvalget i Vestland Bondelag med å endre tilskuddsstrukturene for de minste produsentene. Og til slutt: hvorfor han mener det er galskap at norske bønder bærer 10–20 millioner i personlig gjeld – i stedet for å organisere seg som alle andre. God fornøyelse! 01:19 Toppe Gartneri og Jørn Erik06:45 Hva produserer de?08:22 Årshjulet13:30 Salat og restaurantleveranser18:28 Cannabisindustrien og lysteknologi25:47 Jordbærplanter fra Nederland – dypfryst32:19 Direkteavtale med Meny Bergen35:22 Jordbær og smak39:13 Grøntutvalget i Vestland Bondelag44:44 Norsk roseproduksjon ble utradert50:01 Industribær og syltetøy forsvunnet56:31 Arealtilskudd og trappetrinn01:17:24 Sprøytefri sesong – første gang01:20:32 Biokull og pyrolyse01:26:04 Bønder bør ikke drive i enkeltmannsforetak

Vi snakker om matberedskap som om det handler om hermetikk i kjelleren. Det handler om gras. Siri Helle er forfatter og journalist, og med "Grasboka" har hun skrevet det hun kaller et kjærlighetsprosjekt – om planten som tok imot menneskene da vi forlot trærne, og som fortsatt er grunnlaget for det meste vi spiser. Vi er innom hva det egentlig vil si at norske tomater er norske når frø, vekstmedium, gjødsel og arbeidskraft er importert. Vi snakker om beiteressursene vi nesten ikke bruker, og om Romania som har 600 arter i beitelandskapet der vi er fornøyde med 30. Siri forteller om nedleggelsen av støler etter andre verdenskrig – ikke som en naturlig utvikling, men en aktiv politisk beslutning. Vi er innom makten i matbutikkens hyller, private labels og hva som egentlig skjer med pengene dine når du velger det ene syltetøyet fremfor det andre. Og mot slutten: hva beredskap faktisk betyr når FN har erklært 2026 til et internasjonalt beitebruksår. God fornøyelse! 00:33 Kristoffers intro01:20 Hvem er Siri Helle05:00 Grasboka07:00 Jakt, sanking og å ha en rolle i naturen16:00 Norge som grasland21:00 Selvforsyning: hva er egentlig norsk mat?36:00 Samvirke og frukt- og grøntkjeden40:40 Beitebruk og biologisk mangfold47:00 Grundighet over effektivitet53:00 Psykologi i butikkhyllene56:00 Private labels og pengenes vei01:02:00 Matpriser og medias dyrtid-fortelling01:10:00 Støler, håp og Hagbruksskolen01:16:30 Beredskap i 202601:26:00 Norsk mat i ett måltid