Tapas for troen

"Han som lar den ufruktbare hustru bo i huset som lykkelig mor med sine barn! Halleluja!" (Sal. 113,9) Om jeg sier at jeg bor som en grevinne, betyr ikke det at jeg er en grevinne, men at jeg bor like flott som grevinner gjør. Om jeg ter meg som en dronning, betyr ikke det at jeg er dronning, men at jeg oppfører meg med samme verdighet som dronninger gjør. Så når Gud lar ei ufruktbare hustru bo i huset som lykkelig mor til sine barn, betyr ikke det at hun er en lykkelig mor, men at hun bor der med samme glede som en mor som er lykkelig med sine barn. Gud er mektig til å la den ufruktbare bli fruktbar og føde egne barn, det forteller både Bibelen og historien flere ganger. Men Han er ikke begrenset til bare det. Han er også mektig til å hjelpe oss å leve med manglene våre og samtidig være så tilfredse og preget av glede og takk, at det virker som om vi har alt vi kan ønske oss (Rom.15,13; 2.Kor.9,8; Gal.4,27; Ef.1,23; Fil.3,8; 4,11+19). Han fyller alt i alle. Det er sannelig verdt et halleluja! Jeg håper de ordene kan gi deg håp i det du mangler, at du velger å stole på Gud enten Han gir deg det du ønsker deg, eller om Han gir deg glede på tross av mangelen. Det er et like stort vitnesbyrd begge deler! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Bedre er sorg enn latter, for et sørgmodig ansikt kan gjøre hjertet vel." (Fork. 7,3) Det finnes ulike oversettelser av dette verset, men la oss holde oss til denne. Vi vet at latter gjør godt, det virker befriende og styrkende å le. Og her hevder Forkynneren at sorg er bedre. Kanskje handler det om ærlighet? Det er lettere å fake latter og glede, enn sorg. Vi kan være gode på å ta på oss ei maske av både smil og vellykkethet, mens vi gråter bak fasaden. Å vise hvordan vi egentlig har det, gjør godt for hjertet, fordi det ytre stemmer mer overens med det indre. Det kan være skummelt, for vi blir sårbare. Men når det tas imot av trygge folk, er det befriende å få hull på byllen, befriende å slippe og late som. La oss være slike trygge personer for hverandre! Det blir vi ved at vi selv våger å åpne opp om egen smerte og sårbarhet. Og når vi i tillegg kan dele av den trøsten vi har fått fra Gud, kan vi oppleve at det gir styrke, nytt mot og takk til Han (2. Kor.1,3-11)! Ja, hva kjenner du deg mest igjen i nå i dag? Er det latter og glede, eller er det sorg og tårer? Ta med deg ordene om å dele dette og være ærlig, og la det som er på innsiden få komme mer til syne, slik at du kan få oppleve hvilen og friheten og renselsen som det gir. Eller kanskje du er der at der er noen andre som trenger at du lytter til dette, at du tar imot det som de går og bærer på? Vær der, og vis respekt! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der." (Sal. 33,9) Hva er mest virkelig, det vi ser eller det vi ikke ser? Naturen som vi i dag ser og som er så virkelig, som vi kan ta på, lukte og føle - en gang så fantes den ikke. Men fordi Gud sa noe, ble alt dette til. Har Gud gitt deg løfte om noe, men du ser ingenting til det, det virker bare umulig, eller uoppnåelig? Realiteten i dag har ikke å ha noe å si for hva som skal skje der framme. "Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig," sier Paulus (2. Kor. 4,18). Han tenkte kanskje mest på Himmelen og det evige livet, men det gjelder også det som skjer her og nå. Uansett hva vi ser nå, hva som skjer nå, er ikke det mer virkelig enn Guds ord og løfter. De står fast, sier Bibelen (Matt. 24,35; Hebr. 6,17-19). Uansett hvor dødt eller ødelagt noe ser ut, kan Gud skape liv og helhet. For når Gud taler, skjer det. Hans ord er mer virkelig enn noe annet, og de går forut for alt Han vil! Ja, ta med deg de ordene i dag, hvis du har fått et løfte fra Gud, som du ikke ser oppfylt. Se på naturen rundt deg, i visshet om at det som Han har lovet, det skal bli like virkelig som den naturen du ser i dag. Vær du trofast, og hold fast ved det Han har lovet, og vent på Ham! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." (1. Tess. 5,18) Det ligger noen hemmeligheter i det å takke. Paulus hadde skjønt det, og sikkert fått det åpenbart eller bekreftet også. Det er ikke tilfeldig eller urimelig når Gud ber oss takke. For det skjer noe i oss når vi velger å takke. Forskere ser fysiske ting skje i hjernen vår i det øyeblikket vi velger å takke, ja, til og med i det øyeblikket vi velger å se etter om vi har noe å takke for. Det er positive endringer som virker på følelsene våre. Jo mer vi takker, jo gladere blir vi. Lykkelige mennesker er takknemlige. Men det skjer også noe mellom den som takker og den som takkes. De utveksler dype hemmeligheter, og de knyter bånd, er det en som har sagt i en bok (J. Ørum). Det gjelder også i forhold til Gud. Vi styrker relasjonen vår ved å uttrykke takk og takknemlighet, vi blir gladere i hverandre. Det styrker også troen vår å takke, kanskje spesielt når vi takker på forhånd, i tro. Motet løftes, vi øyner håp. Ikke rart Han ber oss om å takke! Og da er spørsmålet: hva kan du og jeg takke for i dag? La oss ta oss tid til det; stoppe opp og se på hverdagen, på livet, på det vi har, og takke Gud for det. Og så skal vi vite, at ved å gjøre det, så skjer det noe i oss, og så bygger vi relasjonen med Gud. Da er det absolutt verdt å takke! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Ingen ting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe blitt gjemt, uten at det skal komme for dagen." (Mark. 4,22) Grunnen til det er at Gud ser i det skjulte og mørket er ikke mørkt for Ham, sier Bibelen (Sal. 139,12+15; Matt. 6,4). Han vet hva vi skjuler av synd, men også hva fortida vår skjuler, og hva framtida vil bringe og hva nåtiden betyr for oss. Ved å få ting fram i lyset, kan vi få legge det av og være fri, kan vi lese (Jes. 2,18; 1. Kor. 11,32; Hebr.12,11). Og der er mye som kan være skjult for oss. Andres hensikter, egne motiv og synd. Vi kan bære på traumer som er skjult for bevisstheten vår, men som kroppen husker. Av det oppstår forvirring, sår og uheldige frukter. Det er godt å vite at vi har en omsorgsfull Far som vet alt dette, og som kan åpenbare det for oss. Vi kan ikke gjøre noe med det vi ikke vet, men når vi får kunnskap og lys over saken, har vi et ansvar og en mulighet til å gjøre noe nytt. Det kan være smertefullt mens det står på, men senere vil det gi fred, frihet, glede, helse og styrke! Og hvis vi da har ting vi strever med, så kan vi be Gud om å vise oss hvor dette kommer i fra, Han som ser i det skjulte der ingenting er gjemt eller glemt for Ham. Og så vil Han hjelpe oss og ta tak i dette og finne ut av det vi trenger, slik at vi kan få et nytt liv i frihet. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp." (Sal. 139,15) Ja, vi mennesker er kunstferdig sammensatt, en vev av ånd, sjel og kropp, alt henger sammen, forteller Bibelen (v. 13; 1. Tess. 5,23). Tanker skaper følelser, følelser skaper tanker. Skader på ånd og sjel kan gi fysiske symptomer. Fysiske opplevelser kan skape sår i ånd og sjel. Så når vi sliter, på den ene eller den andre måten, så trenger vi en helhetlig tilnærming. Kunnskap om hvor sammensatt vi er skapt, det gir visdom. For eksempel er den ene delen av nervesystemet autonomt; det vil si at det aktiveres automatisk av fare og stress, og er avgjørende for overlevelsesevnen. Den andre delen av nervesystemet skrur av faresystemet, kan viljestyres og er viktig for å roe ned. Et faresystem som alltid er aktivert, vil overbelaste kroppen og føre til ulike plager og begrensninger. Vi er skapt til et tredimensjonalt liv, med omsorg for ånd, sjel og kropp, i kjærlighet til Gud, oss selv og vår neste, og i fellesskap med Jesus. Det gir hvile, balanse og legedom, sier Bibelen (Matt. 11,29; 22,37). Ja, kanskje er dette nye tanker for deg. Kanskje er du ikke så vant med å tenke verken på deg selv, eller på kroppen, eller på dine behov. Og meningen er ikke å bli egoistiske, men meningen er å lære og ta vare på det som vi har fått, slik at vi kan være til glede for andre og til å stå i belastninger. Og ikke minst, til å bli leget der som der er sår og skader. La oss søke til Gud og til mennesker som kan hjelpe oss på vei! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2. Kor. 5,17) Bibelen forteller om nytt hjerte, ny ånd, nytt liv (Esek.11,19-20; Joh. 5,24), men den samme kroppen. Og den samme kroppen bærer på opplevelser, erfaringer, livssår, kanskje traumer, og kan påføres nye. Ingen går gjennom barndommen uten skrubbsår og skader, og ingen går gjennom livet uten livsår eller traumer. Noen sår leges enkelt. Andre er dypere, og da trenger vi hjelp. Traumer kan gi seg utslag i smerter, fysiske plager, unormale reaksjoner på enkle situasjoner. De kan skyldes kriminelle handlinger, krig, omsorgssvikt med mer. Men også "uskyldige" ting som en stygg kommentar, det å ikke bli sett, eller udekkede behov kan sette spor og plage mange år etter. Å få kunnskap om dette og muligheten til å sette ord på det i trygge omgivelser og få verktøy til å håndtere minner og følelser, det er frigjørende og legende. Sannheten om hvordan ånd, sjel og kropp henger sammen, det setter fri, og Jesus kan lege det som ingen andre kan (Joh. 8,32+36)! Og hvis du kjenner deg igjen i dette i dag, så anbefaler jeg deg å søke hjelp, søke noen å snakke med, slik at du kan få komme videre med dette. For selv om kroppen er den samme, så kan den bli leget, og vi kan få lov til å leve et liv i frihet! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1. Mos. 3,24) Én ting var syndefallet, det var ille i seg selv, men det som skjedde etterpå førte til et traume som satte spor i alt det skapte (Rom. 8,20-22). For da mennesket ble skilt fra det nære forholdet til Gud som Far og Skaper, skapte det et sår som preger oss alle. Vi ser det i brutte relasjoner, avhengighet, forvirring m.m. Når vi trigges, trekker vi oss unna eller går til angrep på hverandre, litt enkelt sagt. Jesus er den eneste som kan forsone oss med Gud, og da leges dette store traumet. Vi kommer inn i en levende relasjon med vår himmelske Far som skapte oss, og denne personlige relasjonen kan vokse seg nær og sterk (2. Kor. 5,17-20; 1. Joh. 4,13-19). Livet kan påføre oss ulike traumer som vi kan få menneskelig hjelp med, men bare Jesus kan hjelpe oss med dette grunnleggende traumet. Og det trenger vi å fortelle til en verden som famler! Og det var derfor det var så maktpåliggende for Paulus å si: La dere forsone med Gud. For når vi har fred med Gud, så er det lettere å oppnå fred med hverandre, og med seg selv, med fortiden og med framtiden. Det er et godt budskap! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Joh. 1,14) Gjør som Gud - bli menneske er tittelen på ei bok (Stefan Gustavsson). Nettopp det skjedde da Jesus ble født. Gud ble menneske, med følelser, behov og begrensninger. Han sluttet ikke å være åndelig for det. Jesus var fullt ut Gud og fullt ut menneske, et tydelig bevis på at det menneskelige og kroppslige ikke skal eller kan skilles fra det åndelige, sier Bibelen (Kol.1,19; Fil.2,7). Slik Jesus ikke ble mindre åndelig av å bli menneske. Og slik blir heller ikke vi mindre menneskelige av å bli troende. Vi har fortsatt kroppslige og sosiale reaksjoner, behov og begrensninger. Vi blir såret, sultne og syke. Det trenger vi å ta på alvor og være ærlige om. En åndelighet uten omsorg for det fysiske, blir kald og usunn. Ekte og sunn åndelighet viser omsorg for både ånd, sjel og kropp - vår egen og andres (Ef. 4,23-26; Jak. 5,13-16; 3. Joh.2). Ja, kanskje trenger vi å stoppe opp ved de ordene i dag og minne oss om nettopp det: Gud ble menneske. Og at vi også trenger å gi rom for det menneskelige iblant oss. Det er ikke slik at fordi om vi har Jesus, så trenger vi ingenting annet. Vi har en kropp, og vi har et sinn, og vi er sosiale vesener, og det trenger vi å ta på alvor. Men vi trenger å gjøre det sammen med Jesus for at det skal bli rett. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Men Jesus hørte det og sa til ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst." ( Luk. 8,50) Synagoge-forstanderen Jairus hadde oppsøkt Jesus og bedt Ham komme og hjelpe dattera som lå for døden. På veien ble Jesus hefta av andre som trengte hjelp, og så kom budskapet om at dattera allerede var død. De andre ba Jairus gå fra Jesus (v. 41-49). Men Jesus ba ham om det motsatte. Å ikke frykte, bare tro, handlet ikke om å tvinge frykten ut av kroppen og strutte av tro, men om å la Jesus få bli med videre. Inn i hus og heim, helt inn i det mørkeste rommet der sorgen og smerten var. Uavhengig av følelsene. Jairus gjorde det. Og erfarte at det umulige ble mulig. Jesus ga nytt liv og forvandlet dyp sorg til jublende glede, kan vi lese (v. 51-56). Slik også for oss. Å tro på Jesus og ikke gi rom for frykten (Joh. 14,1), handler ikke nødvendigvis om følelser, men om å gå sammen med Ham, invitere Ham inn i mørket, smerten og sorgen. Da vil vi også oppleve at det fører til frelse og helbredelse, nytt liv og glede! Og hvis du er der i dag at alt er bare så vondt og vanskelig, og kanskje til og med får høre at andre sier: bare gi opp troen, Gud bryr seg ikke, det er for seint… Nei, da skal du vite det, at nettopp da er det viktig å gå videre til Jesus, invitere Ham inn i alt dette som er så vondt, så vil du få oppleve, på en eller annen måte, at Han forvandler. Frykt ikke, bare tro! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Men Gud sa til Abraham: Frykt ikke for guttens eller din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt." (1. Mos. 21,12) Det var vondt for Abraham å skulle sende Hagar og Ismael vekk. Hvordan skulle de klare seg uten hans forsørgelse og beskyttelse? Kanskje tenkte han på hva det ville gjøre med Ismael å skilles fra faren. Han ante i alle fall ikke at alt dette senere skulle bli brukt til å forklare åndelige sannheter i den nye pakt, slik som vi kan lese i Galaterne (4,21-31). Gud lovet å ta seg av Ismael, fordi han var Abrahams sønn, og Han holdt løftet (v. 13; 17-21; 25,12-18). Hagar var et offer for andres makt og politikk, men Gud lot henne ikke bli værende i offerrollen. Han så til henne og hørte hennes nød og lengsel. Hun fikk håp, opplevelsen av å være sett og vist at også hun hadde et ansvar for sine valg og handlinger. Alt mens Gud jobbet med sin store plan. Slik også med oss. Han bryr seg om hver enkelt, og bruker livene våre med sår og feil til å peke på seg. Det er gode ord å ta med seg i dag. Uansett hvordan livene våre ser ut i dag, og hvorfor, så er Gud mektig til å forvandle de, så de på en forunderlig måte passer inn i Hans store frelsesplan. En plan Han driver fram og har kontroll på. Bare en stor Gud kan klare det, og Han bryr seg om hver enkelt av oss! Det er en viktig påminnelse, spesielt hvis vi sitter med følelsen av at vi er et offer for andres handlinger. Da skal vi få lov til å få hjelp til å reise oss fra det, og gå videre med en historie om en stor Gud, om håp og om legedom. Og tenk, at alt det passer inn i Guds store plan for verden. Det er stort å tenke på! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael." (1. Mos. 16,15) Bibelen er altså veldig tydelig på opphavet til Ismael! Det var Abrams sønn, og det var Hagar som fødte ham. Hagar har fortalt hvordan Herren møtte henne i ørkenen, og Abram følger opp med å kalle sønnen Ismael, Gud hører. Ennå trodde de nok at dette var løftes-sønnen, så navnet passet jo (v. 11; 15,2-4). Hagar adlød altså Herren om å gå tilbake til Sarai, men vi vet ikke hvordan møtet eller relasjonen ble. Den ble uansett satt på prøve da Sarai selv ble gravid og fødte Isak. Hagar kjente nok på frykt og sjalusi ved den nye babyen, noe som vel også Ismael kjente på. Tenåringen hånte og spottet smågutten, står det. Det var ingen holdbar situasjon, som igjen førte til brudd (v. 9-14). Men denne gangen flyktet ikke Hagar, nå ble hun gitt den friheten hun lengtet etter! Det ble en tøff start. Både hun og sønnen holdt på å gå til grunne i ørkenen. Men Gud var med. Han møtte henne på ny, og Ismael vokste opp til å bli et stort og sterkt folk, slik som Gud hadde sagt (v. 15-21; 16,12; 25,12-18). Gud holder løftene sine! Kanskje du også har opplevd å få det du lenge lengtet etter, bare for å oppdage at det var ikke så svært som du hadde trodd. Da er det lett å bli forvirret og mismodig. La Hagars historie minne deg om at Gud fortsatt er med, og at Han vil hjelpe deg med å leve det nye livet. Stol på Ham! Ja, det er godt at vi kan få gå til Gud med alt det som ikke ble slik som vi hadde tenkt. Og så kan vi vite at Han møter oss der, og så vil Han hjelpe oss. Hjelpe oss med dette nye, og hjelpe oss slik at det blir slik som Han hadde tenkt. Det gir håp og er en stor trøst! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og Herren som talte til henne, kalte hun ved navnet: "Du er Gud, den som ser." For hun sa: Har jeg her virkelig fått se ham som ser meg?" (1. Mos. 16,13) Disse kjente ordene til Hagar inneholder et dobbelt vitnesbyrd. Det ene er opplevelsen av at Gud så henne. Det andre er at hun fikk se Gud. Hun forstod at Herrens engel var Gud selv, slik som Jesus jo er (Joh. 1,1; Kol. 1,15). Men Gud ikke bare så henne, Han hørte henne også, står det (v. 11). Han er altså en Gud som både hører og ser den som lider. Det står at Han hørte og så også israelsfolket da de led (2. Mos. 3,7; Sal. 106,44). Og Han hører og ser oss i all vår nød. Ser vi Ham? Herren møtte Hagar da hun var ved en kilde i ørkenen, som også blir beskrevet som en oase (v. 7+14; 24,62). Han møter også oss når vi er ved Kilden: Jesus, Guds Ord og Ånd. Og kanskje særlig i tøffe tider. Der ved Kilden kan Gud få vise oss hvem Han er, at Han ser og hører oss, og vi kan forstå og kjenne Ham (Joh. 7,37-39; 10,14; Ef. 1,17-19). Slike stunder er virkelig som en oase i hverdagen! Jeg håper du føler deg sett av Gud! Han ser deg uansett, og Han ønsker å gi seg til kjenne for alle som søker Ham, og Han gjør det på den måten Han velger og som Han ser er best for oss. La oss aldri stoppe å søke Ham, i Bibelen, i bønn og lovsang. Han vil lønne oss for det! Ja, det er godt at vi har dette vitnesbyrdet til Hagar, at i den vanskelige uløste situasjonen, så opplevde hun seg likevel sett av Gud. Det er godt for oss også å vite, og en påminnelse om at vi må ikke ha et perfekt liv – ikke i det hele tatt - for å kunne møte Gud. Han møter oss der vi er. Og det er stort å få oppleve seg sett av Gud! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøy deg under hennes hånd." (1. Mos. 16,11) Herrens engel, alias Jesus, møtte Hagar i ørkenen da hun flyktet fra husfruen Sarai. Men Han oppmuntret ikke til videre flukt. Han ba henne å gå tilbake og underordne seg Sarai på ny. Det kan virke rart for oss. Noe av forklaringen er kanskje at Gud er en ordens og rettens Gud. Vi ser i alle fall samme holdning i Nytestamentet om slaver og deres herrer (1. Kor. 7,20-22; 1. Tim. 6,1-2; Tit. 2,9-10; 1. Pet. 2,18-19). Men Hagar vendte ikke tomhendt tilbake. Jesus sendte henne tilbake med løfter som vitnet om at hun skulle klare det og om en ny framtid. Sønnen skulle vokse opp og bli sterk og fri, et villesel av en mann (v. 11-12). Ikke alle av oss ville syns at det var et kompliment, nødvendigvis, men for Hagar var det kanskje det ultimate bildet på friheten som hun lengtet etter selv (Job. 39,8-11). Hagar opplevde seg sett og forstått (v. 13). Og med sannheten om ikke bare seg selv, men også om framtida si, kunne hun gå tilbake til hverdagen igjen. For nå hadde hun håp! Ja, slik kan det være for oss også. Det er ikke alltid Gud løfter oss ut av en vanskelig situasjon med det første. Men når Han møter oss, er det med håp og trøst som gjør det mulig for oss å fortsette. Han forvandler gjerne oss før Han forvandler situasjonen! Ta med deg de ordene i dag, hvis du står fast i noe vanskelig og vondt. Og vit at du er sett! Og vit at Gud elsker deg! Og at Han kan gjøre mye i ditt liv og i deg, og også i situasjonen. Jeg ber om at Han skal møte deg og gi deg håp, håp mens du venter! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og han sa: Hagar, Sarais trellkvinne! Hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen? Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sarai." (1. Mos. 16,8) Gravid med Abrams sønn foraktet Hagar Sarai, som igjen svarte med hardhet, en ond spiral som sendte Hagar på flukt, kan vi lese (v. 3-6). Og navnet Hagar kan bety flukt. Vi vet ikke om betydningen kom av historien, eller levde hun opp til navnet sitt? Kanskje hun alltid hadde flyktet? Fra den harde virkeligheten, fra vonde følelser og sannheten. Hun drømte om å være fri, kanskje som et vill-esel (Job. 39,8-11)? Midt i dette møtte Herrens engel henne, med sannhet! Antagelig var det Jesus i Det gamle testamentes skikkelse som møtte henne. Han var klar på identiteten hennes, og stilte spørsmål som krevde ærlighet. Ikke så ulikt slik Jesus møtte kvinnen ved brønnen, som vi kan lese om i Johannes 4 (15-19). Slik møter Jesus også oss. Ikke der vi skulle ønske vi var i livet, eller den vi prøver å være. Han kjenner oss, bedre enn vi gjør selv, sier Bibelen (Sal. 139,1-6). Han møter oss der vi er, som den vi er. Sannheten, om Jesus og om oss, setter oss fri (Joh. 8,32-36). Det skulle Hagar også få erfare! Kanskje du også flykter fra noe som du egentlig trenger å bearbeide. Vi lurer oss selv ved å fortsette og flykte. Gud vet det. Da er det godt at Han stanser oss i å flykte. Og når Han møter oss i dette, er det alltid med sannhet. Sannheten om oss, om Ham, nåtida, fortida, framtida, alt. Det kan være tøft, men også frigjørende. Velg å stanse! Og kanskje har du erfart det, slik som jeg, å bli stanset i livet, fordi vi var på feil spor. Og det takker jeg Gud for i dag, for at Han kom med sannheten og fikk sette meg i frihet. Og det ønsker jeg for deg også, at du skal få erfare slik som du trenger det. Han vil oss vel, og Han har ei framtid for oss. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, foraktet hun sin frue." (1. Mos. 16,4) Sarai følte at hun stod i veien for Guds løfte til Abram om en sønn, siden hun ikke ble gravid (v.2-3; 15,4). Og nå hastet det. Skulle løftet bli oppfylt før Abram ble for gammel, var slavekvinnen Hagar løsningen. Det kostet Sarai mye å oppgi sin rett, men i dette trekantdramaet var det ingen vinnere (v. 5-6). Hagar hadde ingen fri vilje. Det er godt mulig hun hadde hørt om løftes-sønnen og visste hvor kjærkommen han var. Men i takt med at barnet i magen vokste, vokste også forakten for Sarai. Det var menneskelige følelser som kan forstås og forklares, men likevel ingen holdbar situasjon. Bibelen forteller at det kan være vanskelig for en undertrykt å håndtere en maktposisjon på en klok måte. Og det samme for en som plutselig får stor rikdom i hendene (Ord. 30,21-23, Luk. 15,12-13). Det trengs et møte med Gud og indre legedom først. Hagar trengte det, og hun skulle få oppleve begge deler! Også vi kan ha sår og vanskelige følelser fordi noen har gjort noe vondt mot oss, tråkka på grensene våre eller ikke respektert oss. Løsningen er aldri å la det gå ut over andre. Vi trenger hjelp. Gode mennesker kan hjelpe oss gjennom rydde-prosessen, og Gud kan lege de dypeste sår! La oss søke til Ham og til den hjelpa som finns! Ja, måtte disse ordene minne oss på det, om at uansett hva vondt vi har opplevd, så er ikke løsningen å la det gå ut over andre. La oss ta det med til Gud og til gode mennesker som kan hjelpe, slik at dette kan bli forvandlet, og slik at det kan bli til noe godt. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Sarai, Abrams kone, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som het Hagar." (1. Mos. 16,1) Allerede her kan vi ane vi at noe kom til å skje med Hagar. Ante hun noe? Og hvordan havnet hun her? Abram og Sarai dro til Egypt på grunn av hungersnød i Kanaan. Vakre Sarai ble presentert som Abrams søster, og det var bare halve sannheten (20,12). Farao tok henne til haremet sitt og betalte Abram godt, blant annet med slaver. Og her kom Hagar inn i deres hushold, og ble med det tatt vekk fra hjemlandet sitt og alt som var kjent, kan vi lese (12,10-13,2). Hvilken bagasje bar hun på i alt det som skjedde? Bibelen sier at Abram var rik og hadde tjenere og slaver (12,16; 14,14). Hagar ble husfruens høyre hånd, antagelig en "ære" for en slave. Kanskje gjorde hun seg bemerket som sterk, dyktig og smart? Kanskje var Sarai god mot henne og ble som en morsfigur for Hagar midt i alt det ukjente? Livet skulle likevel by på flere vonde opplevelser før utfrielsen kom for Hagar. Hun visste det ikke enda, men Gud brydde seg også om henne og ønsket å gi henne framtid og håp (16,10-12; Jer. 29,11)! Er det slik for deg også at du føler du fikk en dårlig start på livet? Var noe vondt, og så ble det bare enda verre? Da skal du vite at Gud ser deg og bryr seg! Og han trenger ikke et godt utgangspunkt for å lage et godt sluttresultat. Uansett hvordan livet ditt har vært til nå, så kan og ønsker Han å gi deg mer enn du drømmer om! Ja, det kan være godt å ta med seg i dag, ikke minst ordene om at det som har vært historien din, trenger ikke å være det som blir historien din videre. Gud ser det når vi opplever vonde ting, og Han bryr seg, og så ønsker Han å hjelpe oss til et nytt liv, til frihet og med framtid. Det fikk Hagar, og det kan vi få! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten og sa: 'Be Meg! Hva skal Jeg gi deg?'" (1. Kong. 3,5) Det minner altså litt om ånden i lampen, som gir deg ett ønske. Hva ville du bedt om hvis Gud sa det til deg? En bibel-kommentar sier: "Dette er det store privilegiet Guds barn har. Hvert enkelt liv forteller hva man har bedt om" (AMP). Oi! Ja, nå er det jo ikke slik at noen ber om lidelse, men - gjenspeiler livene våre at vi ber Guds vilje skje, og at Gud skal få ære? Det er ord til ettertanke. Salomo ba om visdom for å kunne utføre den oppgaven han var satt til. Han fikk det og masse annet på kjøpet, kan vi lese (v. 9-13). Jesus sa: "Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg." (Matt. 6,33). Vi trenger ikke å gruble på hva vi skulle ha svart på et slikt spørsmål. Jesus ga oss svaret, og Han ER svaret. Han er Guds rettferdighet, og sammen med Ham, får vi også alt anna vi trenger for å utføre den oppgaven vi har foran oss, sier Bibelen (Matt.12,42; Apg. 1,8; Rom. 8,32). Det er bedre enn Salomo og mye bedre enn ånden i lampen. For vi har Ånden i hjertet! Så kan vi jo likevel ta med oss disse ordene i dag, og se for oss at Gud står foran oss og sier: Hva skal Jeg gi deg i dag? Kanskje trenger vi å tenke litt før vi svarer? Kanskje vet vi det veldig godt. Kanskje kan vi også snu på det og si: "Gud, jeg vil ha det Du vil gi meg. Hva vil Du gi meg?" Og så kan vi gi Ham ære og takk og pris tilbake! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet og selvtukt. Dette er ikke loven imot." (Gal. 5,22-23) I Det nye testamentet kan vi lese om Åndens gaver. Like viktig er Åndens frukt. De står i kontrast til egenviljens onde handlinger. Åndens frukt er egenskaper som vi finner igjen hos Ham som Ånden kommer fra. Et tre kjennes på fruktene, sa Jesus (Luk. 6,43-45). Ser vi epler på et tre, vet vi at det er et epletre. Slik skal også vi kjennes på fruktene. Når Åndens frukt får prege oss og livene våre, er det et vitnesbyrd om opphavet, om Gud. Åndens frukt er enkelt sagt uegoistiske. Mer enn følelser, handler det om holdninger. Det er å være oppmerksomme på Gud, og vår neste som oss selv. Det handler om at livene våre ikke styres av lystene våre, men preges av omsorg for Guds sak og våre medmennesker. Vi skal bære frukt, ikke prestere frukt. Og frukten, den vokser fram når relasjonen med Kilden får plass i hjerte og sinn. Han ønsker at vi skal bære frukt, mer frukt og frukt som varer, sier Bibelen (Joh. 15,1-5 &16). Ja, la oss ta med oss de ordene i dag, om at Åndens frukt som er ramset opp, det er egenskaper som vi finner hos Gud. Og når vi bruker tid med Ham og lever sammen med Ham, så vil vi påvirkes av Ham og forvandles. Og så vil dette være egenskaper som vokser fram i våre liv, til et vitnesbyrd om hvem vi er koblet på; at vi er koblet på Gud, og at det er Hans Ånd som får virke i oss. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt slik Han vil." (1. Kor. 12,11) Til hver enkelt, står det! Det betyr at enhver som tror på Jesus, er blitt gitt noe som et resultat av nåden. Både du og jeg har fått noe. Men det gis slik som Ånden vil. Han spør altså ikke om vi er enige. Vi blir gitt noe, vi blir gitt det av bare nåde, og vi blir gitt det for en hensikt: nemlig for å bidra til å utruste andre troende til deres tjeneste og til å spre evangeliet videre ut, så Guds rike og Kristi kropp kan vokse (Ef. 4,12). Det er lov å vite hvilken gave vi er blitt gitt, og vi kan få være bevisste og frimodige i bruken av den. Det avhenger litt av fellesskapet vi er med i. Er der undervisning om og åpenhet for de ulike gavene? Men vi har også et ansvar selv for å forvalte det som vi er blitt gitt (Matt.25,14-27). Er du usikker, kan du lese om nådegaver, ta tester, snakke med andre, be Gud vise deg din gave og, ikke minst, muligheter til å bruke den. For vi trenger deg og din nådegave! Så er det jo også mulig å faktisk bruke gaven uten at vi har tenkt over det, uten at det er så avklart. Og det er bra. Men la oss ikke være en som skjuler gaven, eller lar være å bruke den, men ta ansvaret og øve oss i det, og la det få vokse fram. For det er til stor hjelp for alle oss andre! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.